Aftenposten skriver i dag om behovet for satsning på omsorgsforskning framover både på lederplass og i en utdypende artikkel. Bare 1,3 promille av ressursene som går til omsorgssektoren benyttes til forskning og utviklingsarbeid, mens spesialisthelsetjenesten bruker syv ganger så stor andel av sine ressurser på utviklingsarbeid.
At Forskningsrådet vil prioritere omsorgsforskning fra 2013 er viktig. En slik satsning vil ha stor betydning for å utvikle nye og nyttige tjenester framover. Aftenposten viser også til Hagenutvalgets rapport om behovet for innovasjon og forskning i omsorgssektoren. Blir Hagenutvalgets forslag gjennomført vil det kunne nærme seg en milliardsatsning på denne forskningen innen 2020. Dette kan bli et nødvendig utviklingsløft for omsorgsektoren for å møte nye utfordringer.
Økt satsning på utvikling av rehabiliteringstjenestene i omsorgssektoren er en viktig del av denne satsningen. Hverdagsrehabilitering, slik det er innført i våre naboland vil kunne bidra til at flere eldre skal kunne klare seg selv og være aktivt deltagende i eget liv lengst mulig. Ergoterapeuter har mye kunnskap og erfaring på hvordan mennesker med funksjonsbegrensninger kan mestre hverdagslivet, og ergoterapeuter har mye å bidra inn i satsningen på forskning og utvikling i omsorgstjenestene.
Godt nytt år!
Siden en av våre aktive, erfarne og engasjerte medlemmer fikk julebrusen i vrangstrupen i romjula på grunn av innstramninger i stønaden til hjelpemidler som ble vedtatt i Statsbudsjettet for 2012, vil jeg komme med noen betraktninger og synspunkter på dette temaet. Det er både et samfunnsmessig, etisk og faglig dilemma som angår yrkesutøvelsen for mange ergoterapeuter. Jeg vil derfor også oppfordre andre til å kommentere og gi uttrykk for synspunkter på dette.
I Norge skal vi være trygge på at vi får hjelp til å klare oss når vi rammes av sykdom eller funksjonsnedsettelser. Det er grunnleggende for landets helse- og sosialtjenester og en kjerneverdi i velferdsstat. Samtidig har vi alle et personlig ansvar for vår helse og trygghet gjennom hele livet. Vi er ansvarsbevisste og tilrettelegger for en trygg barndom. Hjemmet blir utstyrt med trappegrind, stikkontaktbeskyttere, komfyrsperre… osv, vi skaffer stellebord, barnevogner, spisebestikk og toalettseter for de små. Som voksne er vi etter hvert blitt flinke til å benytte sykkelhjelm og refleks, og vi vet at vi ikke bør røyke og må holder oss i fysisk form, men vi gjør våre individuelle valg.
Hvilket ansvar har folk for å tilrettelegge for en trygg og funksjonell alderdom, eller for en best mulig funksjon når det oppstår funksjonsbegrensninger? Når vi blir syke betaler vi for medisiner, sykehjemsplasser, fysioterapi inntil visse grenser. Hvor går grensen for eget ansvar, for helsetjenestenes ansvar og hva er rimelig å betaler for selv? Denne problemstillingen belyses også i NOU 2011:11 om innovasjon i omsorgen. Der legges det nok opp til et større individuelt ansvar for å planlegge og tilrettelegge for egen alderdom i framtiden, og at også de pårørende må ta et større ansvar, i samarbeid med helsetjenestene. Samhandlingsreformen legger opp til at mer av tjenestene skal være forebyggende. Der vil disse problemstillingene også være aktuelle. Hva er et samfunnsansvar og hva er et individuelt ansvar i det forebyggende.
Dette er dilemmaer som vi som ergoterapeuter og formidlere av velferdsstatens tjenester vil møte i mange sammenhenger. Ergoterapeuter har både et ansvar for å bidra til å forebygge skader, ulykker og funksjonsreduksjoner, bidra til at mennesker kan leve mest mulig selvstendig og uavhengig, at brukernes egne vurderinger blir lagt til grunn for tjenestene og et ansvar for at samfunnets ressurser benyttes best mulig. Helsepersonell må følge lover og beslutninger, men samtidig må vi være advokater på vegne av våre brukere og deres behov. Her er mange faglige og etiske dilemmaer.
I Statsbudsjettet for 2012 beskrivers det at grensesnittet mellom hva som defineres som et hjelpemiddel og hva som er vanlig kommersielle produkter rettet mot allmennheten endrer seg stadig bl.a. som følge av prisutvikling, teknologisk utvikling og økte krav til universell utforming. Det er derfor vedtatt å redusere støtte til små hjelpemidler som ikke krever spesialtilpassing, er rimelige å anskaffe, som er blitt lettere tilgjengelige og mer vanlig i befolkningen. Jeg synes det er rimelig at det gjøres slike vurderinger og at man her ser på utviklingen av kostnader og på hva som er i vanlig handel. Jeg synes også det er fornuftig at enkle, rimelige og lett tilgjenglige hjelpemidler som ikke krever spesialtilpassning ikke lenger blir betraktet som hjelpmidler som skal skaffes fra det offentlige. Her er det ikke bare kostnadene til hjelpemidlene, som kun utgjør 2 mill på statsbudsjettet, men også et omfattende søknads- og distribusjonssystem.
Dette vil nok medføre noen endringer i ergoterapeuters praksis. Ergoterapeutene vil bli mer rådgivere, ikke bare på hvilke hjelpemidler som kan være hensiktsmessige, men også hvor de kan skaffes. Kanskje må man bestille disse på nettet i stedet for å søke hjelpemiddelsentralen for de brukere som ikke selv kan gå i butikken, benytte internett eller har pårørende som kan det.
Som forbund vil vi ha en rolle med å følge dette politisk, først og fremst som advokat for brukerne og ergoterapeuters ressursbruk. Dersom dette medfører problemer utover det som innebærer omstilling til ny praksis må vi få beskjed fra dere som opplever dette i felten. Skal vi gå videre til myndigheten må vi ha brukereksempler på hvordan dette slår ut. Hvilke problemer skaper det i praksis, er det spesielle brukergrupper som kommer dårlig ut? Vi vil også gjerne ha eksempler på gode løsninger. Hva kan gjøres for de med veldig dårlig økonomi eller som ikke har pårørende? Hvordan skal ergoterapeuter forholde seg til dette i sin praksis?
Jeg vil oppfordre dere alle til å delta i denne debatten som har både samfunnsmessige, etiske og faglige dilemmaer.
Forbundets leder og generalsekretær møtte i går (8.11) ledelsen for avdeling satsning og ledelse i KS. De har ansvaret for bl.a. implementering av samhandlingsreformen og innovasjon i helse- og omsorgsektoren i kommunesektoren. Vi hadde bedt om et møte med KS for å presentere hverdagsrehabilitering: Hverdagsrehabilitering, kan i korthet beskrives som– trening og tilrettelegging før pleie. Det er en tverrfaglig og tidlig intervensjon for å møte hverdagsutfordringene for mennesker som har fått nye funksjonsbegrensninger. Målet er å kunne leve mest mulig selvstendig, og med utgangspunkt i brukerens egne behov og ressurser. Men dette krever holdningsendringer, både blant politikere, ledere, utøvere og mottakere av helse- og omsorgstjenestene. Dette var KS enige med oss i.
KS var kjent med forskningen på hverdagsrehabilitering i Fredericia (i Danmark) og at det er god dokumentasjon på at dette virker. De var interessert i at dette skulle prøves ut i Norske kommuner og kom med konstruktive innspill til vårt prosjektforslag. De var også villig til å bidra til ledelsesforankring til et implementeringsprosjekt for hverdagsrehabilitering i noen kommuner. Dette var et veldig spennende og konstruktivt møte og vi gleder oss til et videre samarbeid med KS om dette.
Norsk Ergoterapeutforbund var i dag 25.10. i Stortingets Helse og omsorgskomité og la fram vårt syn på statsbudsjettet for 2012. Det er alltid mange saker en kan ta fatt i, men forbundet har foreslått til Representantskapsmøtet i november at i 2012 skal vi promotere hverdagsrehabilitering som vår viktigste sak.
Vårt budskap til komiteen var derfor et konkret forslag om å omdisponere 10 % (12 mill i år) av midlene til etablering av nye sykehjemsplasser til etablering av hverdagsrehabilitering. Vi begrunnet dette med:
- Vi er redd for at en ensidig økonomisk prioritering av sykehjem gir signaler til kommunene at dette er løsningen, og at det vil føre til mer bruk av sykehjem enn nødvendig.
- En omdisponering av disse midlene viser at det finnes andre løsninger og muligheter for å imøtekomme samme utfordring.
Før møtet skal Stortingskomiteen ha et kort skriftlig notat og så fikk hver organisasjon 10 minutter til disposisjon, tre minutter til å legge fram sitt syn og resten av tiden kunne komiteen stille spørsmål. I vårt muntlige innlegg fikk vi også nevnt at et fastlønnstilskudd definert til en yrkesgruppe, ikke burde eksitere lenger ettersom vi nå har fått en profesjonsnøytral lov.
I tillegg til å få direkte spørsmål om rehabilitering kunne redusere behovet for sykehjemsplasser fikk vi også spørsmål om vår kompetanse på velferdsteknologi. Da fikk vi sagt litt om det også!
Les mer om vårt arbeid med statsbudsjettet på: http://www.netf.no/NETF/Aktuelt/Nyhetsarkiv/Statsbudsjettet-2012
En uke er gått siden vi opplevde at vårt lands politiske sentrum ble rammet av et terrorangrep og at aktive, politiske bevisste ungdommer som kjempet for en bedre verden ble myrdet. Det er ufattelig trist og ubegripelig at dette skulle skje her i vårt lille, trygge land. Noen har opplevde det vondeste; å miste noen av sine, barn, søsken, foreldre, ektefeller, kjærester, familiemedlemmer, venner, kollegaer eller skolekamerater. Mange av oss kjenner noen som er omkommet, skadet eller har vært involvert i tragediene. Vi er alle berørt, vi føler med de rammede i deres sorg, men det har vært vanskelig å finne ordene. Våre nasjonale ledere har stått tydelig fram og mange av ungdommen som var til stede har klart å uttrykke seg på en måte som har samlet oss i sorgen. De har også vist i ord og handling at retningen framover må gå mot et mer åpent, mer inkluderende og mer demokratisk samfunn. Det er vi takknemmelig for.
Men i de åpne debattene om hvilket samfunn vi ønsker framover må vi alle tenke gjennom vår egen retorikk og vår deltagelse. Et åpnere og mer inkluderende samfunn betyr ikke at vi skal akseptere alle ytringer, men at vi må bli mer tydelig på de verdiene vi ønsker at samfunnet skal bygges på. Vi må tørre å si fra når vi opplever holdninger som strider imot våre grunnleggende verdier. Jeg er glad for at Norsk Ergoterapeutforbund har gitt klart uttrykk for vår verdiforankring i vårt program : ”Alle mennesker er likeverdige og har et grunnleggende behov for aktivitet og deltakelse. Samfunnet og arbeidslivet skal være trygt, åpent og inkluderende, og alle skal ha mulighet til deltakelse, vekst og utvikling. Mangfold skal verdsettes. Alle har krav på likeverdige tjenester, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Norsk Ergoterapeutforbund vil ha et bærekraftig samfunn som fremmer likestilling og bekjemper diskriminering. Gjensidighet og likeverd skal være grunnleggende i all samhandling.” På bakgrunn av disse verdiene har Norsk Ergoterapeutforbund et klart mål om å bidra i samfunnsutviklingen.
Som leder av forbundet har jeg de siste dagene mottatt kondolansebrev fra andre ergoterapeutforbund og internasjonale kontakter. Det har vært godt å oppleve at andre har brydd seg. Spesielt var det sterkt å få en rask hilsen fra det Palestinske Ergoterapeutforbundet. De vet nok bedre enn mange andre hva dette innebærer. Flere av hilsenene har også vist til hva vi som ergoterapeuter kan bidra med i en slik situasjon. Hvordan vår faggruppe kan hjelpe mennesker med både fysiske og psykiske senskader tilbake til hverdagen. Det blir en viktig oppgave for mange av oss, både som medmennesker og som profesjonelle hjelpere.
Det er sjelden jeg går og venter med spenning på å få se noen forskrifter, men det har jeg gjort nå. Etter at ny lov om kommunale helse- og omsortstjenester ble vedtatt i Stortinget den 14. juni visste vi at det måtte komme flere endringer i forskriftene også. I dag kom det melding om at forskriftene var sendt ut på høring, med frist 6. oktober. For ergoterapeuter både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, er forskriften om habilitering og rehabilitering sentral. Vårt forbund har gitt mange innspill på at om man skal følge opp lovens formålparagraf om å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring og styrke de kommunale helsetjenestene så må forskriften om habilitering og rehabilitering være tydeligere på de oppgaver kommunene skal sørge for på dette feltet. Det er de ikke! Det er ikke akkurat like uklart og uforpliktende hvilke oppgaver kommunene skal sørge for. Dette er et trist, konserverende og veldig lite innovativt forslag!! På samme måte som det ikke er satt noen krav til innholdet i den kommunale rehabiliteringen er det heller ikke satt noen nye krav til innhold og krav om oppfølging av den individuelle planen. Klageordningen for IP er også bare fortsatt en rett til å klage på manglende IP ikke for å klage på manglende innhold eller oppfølging av planen. Et forbedringspunkt er imidlertid en tydeliggjøring og beskrivelse av koordinatorfunksjonen og den koordinerende enheten både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det kan være en nyttig presisering som kan styrke disse funksjonene.
Ellers synes jeg det er påfallende og merkelig at ”opplæring i dagliglivets gjøremål” ikke nå blir betraktet som en helsetjeneste. Denne formuleringen er fortsatt satt sammen med praktisk bistand (hjemmehjelptjenester) slik den var i den gamle sosialtjenesteloven. Dette til tross for at man i loven har utvidet habiliteringen og rehabiliteringen til sosial-, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering. Hva er da opplæring i dagliglivets gjøremål om det ikke nettopp er sosial-, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering? Dette må noen se på!!
I løpet av denne våren har vi stadig flere ganger opplevd at ergoterapi har fått en positiv oppmerksomhet på ulike områder. Det siste nå er Hagenutvalgt som leverte sin innstilling om ”innovasjon i omsorg” den 14. juni. Her foreslås det en tredobling av ergoterapeuter i kommunehelsetjenesten innen 2015!! Et lite sitat fra innstillingen (s 164): ”Ergoterapeutene framstår som viktige brobyggere mellom hjelpemiddelsentralene og helse- og sosialtjenesten, og mellom helse- og sosialpersonell og teknologimiljø og har en metodisk tilnærming med vekt på aktivisering og rehabilitering, som framtidas omsorgstjeneste trenger mer av. Utvalget foreslår at regjeringen som en del av sitt mål om å styrke omsorgstjenestene med 12.000 nye årsverk, sikrer at ergoterapikompetansen i den kommunale helse- og sosialtjenesten blir tredoblet fra dagens knapt 700 årsverk (2009) til 2000 årsverk.”
Videre ser vi at mange beslutningstakere fått øynene opp for effekt av rehabiliterting, blant annet gjennom Fredericiaprosjektet i Danmark. Der er hverdagsrehabilitering med trening før pleie er et kjerneelement. Det spennende med Fredericiaprosjektet er at de har en svært god dokumentasjon både på hva de har gjort og resultatene. KS har dette som et hovedtema på sin konferanse i Arendal neste uke hvor det er over 400 påmeldte deltakere. Vi skal dit!
Med en ny profesjonsnøytral lov om kommunale helse- og omsorgstjenester må vi ha et sterkt fokus på hvilke tjenester kommunene skal yte i framtiden og hva innholdet i disse tjenestene må være. Mange av tjenestene vil kreve ergoterapikompetanse og det må formidles på alle plan i beslutningsprosessen, både i nye forskrifter, nasjonale retningslinjer og kommunale helse- og omsorgsplaner. Vi har hatt en spennende vinter og vår med lovarbeidet, og vi får en spennende høst, vinter og vår med implementering. Nå skal vi skal jobbe for et paradigmeskifte i helse og omsorgstjenestene: Trening og tilrettelegging før pleie.
God sommer!
I dag fikk vi ergoterapeuter anledning til å si hva vi mente om de nye lovene som Stortinget skal vedta før sommeren; lov om kommunale helse- og omsorgstjeneste, lov om folkehelsearbeid og den nye nasjonale helse- og omsorgsplan. Helse- og omsorgskomiteen ønsket skriftlig innspill (max 2 sider) på alle tre temaene på forhånd, og komitémedlemmene hadde lest innspillene og var forberedt. I vår gruppe, helseprofesjonene, fikk alle tre minutter til et muntlig innlegg, og så var det satt av tid til spørsmål, til sammen 20 minutter til hver. Vi spisset vårt budskap på to områder; en mer konkretisering av rehabilitering i loven (§3-3.5) og at den foreslåtte paragrafen om kommunens plikt til å gi opplæring i praktiske daglige gjøremål til bruker og pårørende var fjernet. Komitémedlemmene stilte klare og gode spørsmål. Vi fikk spørsmål om; hvorfor vi mente loven skulle være profesjonsnøytral. De refererte til at KS ikke ønsket nasjonale retningslinjer og hva vi mente om det, og hva vi mente om at brukerorganisasjonene var redd for at kvaliteten på rehabilitering ble dårligere om det skulle legges mer til kommunene. Vi fikk sagt hvorfor vi mente at hjemmebasert rehabilitering måtte styrkes for å møte de nye helseutfordringene og gitt eksempler fra Fredericiamodellen. Dette var en konstruktiv og nyttig høring, - og så var det veldig bra at vi hadde snakket med de aller fleste fra før. Saksordføreren hadde forresten vært på vårt frokostseminar om Frederica, så komiteen var kjent med våre synspunkter. Vi har kanskje ikke de største forventningene om at de endrer så mye i lovene siden dette forslaget kommer fra en flertallsregjering, men de tar kanskje med seg synspunktene i debatten.
Årets lønnsoppgjør er delvis i havn. KS er ferdig med en ramme på 4,3 % og bare sentrale tillegg. Staten kom i havn med en ramme på 3,9 % og noe til lokale forhandlinger, mens det ble brudd i Oslo kommune som i sitt siste tilbud lå på 3,7 %. Vi starter forhandlingene med Spekter på mandag den 9. mai og HSH skal forhandle i begynnelsen av juni (dato ikke fastsatt).
Unio hadde som det primære målet å få så høy ramme som mulig i dette oppgjøret. I oppgjøret i år som er et mellomoppgjør forhandles det ikke om strukturelle endringer, men kun om penger. Etter at gjennomgang av fjorårets oppgjør hadde slått fast i TBU rapporten (teknisk beregningsutvalg) viste det seg at rammen for oppgjøret i den private sektoren var blitt større etter de lokale forhandlingene og funksjonærforhandlingene var gjennomført (3.65 %). Offentlig sektor hadde derfor et etterslep i forhold til privat sektor og frontfaget, og KS hadde en mindrelønnsutvikling i forhold til statlig sektor.
Når alt dette er sagt må jeg si at Unio må være fornøyd med at oppgjøret fikk en såpass god ramme totalt. Men allikevel kan vi ikke si at vi er fornøyd med innretningen mot våre grupper, særlig ikke i KS. Unio har dokumentert at lønnsutviklingen for våre grupper ikke har vært god nok i forhold til andre grupper, og særlig ikke etter 10 års ansiennitet (16 år for skoleverket) og vi har ved gjentatte oppgjør krevd mer for de med lang erfaring. Vi ser at de med mindre utdanning i kommunen har hatt en bedre lønnsutvikling enn utdanningsgruppene. Vi ser at utdanning ikke lønner seg, og vi ser at den kjønnsbaserte lønnforskjellene ikke blir mindre. Sånn kan det ikke fortsette!
For første gang arrangerte Norsk Ergoterapeutforbund et frokostseminar, og det var en stor suksess. Vårt mål var å skape interesse og spre informasjon om hvordan de har fått til et veldig vellykket rehabiliteringsprosjekt i Danmark – i Fredericia kommune, hvor både brukere, tjenesteytere og kommunene hadde gevinster. Fredericia har også lagt vekt på å forske på effekten av de tiltakene som er gjennomført og forskeren som var på vårt frokostmøte, Pia Kürstein Kjellberg, beskrev resultatene av prosjektet på en veldig balansert måte. Hun mente imidlertid at det var viktig å holde fast ved at dette først og fremst skulle være et kvalitetsprosjekt.
Trening før pleie var mottoet. Dette blir betegnet som et paradigmeskifte i kommunehelsetjenesten. Metoden gikk i korthet ut på at terapeutene i prosjektet, to ergo og en fysio, gikk inn å gjorde en COPM vurdering når en ny bruker fikk tildelt en tjeneste. Terapeutene satte opp en rehabiliteringsplan og så var terapeutene veileder for omsorgsarbeiderne som gjennomførte treningen. En ny måte å arbeide på både for terapeuter og omsorgsarbeiderne som både opplevdes truende og spennende. Forskeren fortalt at igangsettingsprosessen hadde vært svært grundig. De hadde hatt piloter og gjort justeringer underveis og at det hadde vært en viktig forutsetning for at de hadde lykkes.
Senest i ny nasjonal helse- og omsorgsplan for 2011-2015 som ble offentliggjort forrige fredag, slår de fast at det må legges økt vekt på habilitering og rehabilitering. Politikerne snakker om behovet for rehabilitering, men lite er konkret. Her må ergoterapeuter på banen og fortelle om mulighetene og hva vi kan bidra med. For å konkretisere hva rehabilitering kan bidra med var dette frokostseminaret om Fredericia-modellen en god start.
Add comment