En uke er gått siden vi opplevde at vårt lands politiske sentrum ble rammet av et terrorangrep og at aktive, politiske bevisste ungdommer som kjempet for en bedre verden ble myrdet. Det er ufattelig trist og ubegripelig at dette skulle skje her i vårt lille, trygge land. Noen har opplevde det vondeste; å miste noen av sine, barn, søsken, foreldre, ektefeller, kjærester, familiemedlemmer, venner, kollegaer eller skolekamerater. Mange av oss kjenner noen som er omkommet, skadet eller har vært involvert i tragediene. Vi er alle berørt, vi føler med de rammede i deres sorg, men det har vært vanskelig å finne ordene. Våre nasjonale ledere har stått tydelig fram og mange av ungdommen som var til stede har klart å uttrykke seg på en måte som har samlet oss i sorgen. De har også vist i ord og handling at retningen framover må gå mot et mer åpent, mer inkluderende og mer demokratisk samfunn. Det er vi takknemmelig for.

Men i de åpne debattene om hvilket samfunn vi ønsker framover må vi alle tenke gjennom vår egen retorikk og vår deltagelse. Et åpnere og mer inkluderende samfunn betyr ikke at vi skal akseptere alle ytringer, men at vi må bli mer tydelig på de verdiene vi ønsker at samfunnet skal bygges på. Vi må tørre å si fra når vi opplever holdninger som strider imot våre grunnleggende verdier. Jeg er glad for at Norsk Ergoterapeutforbund har gitt klart uttrykk for vår verdiforankring i vårt program : ”Alle mennesker er likeverdige og har et grunnleggende behov for aktivitet og deltakelse. Samfunnet og arbeidslivet skal være trygt, åpent og inkluderende, og alle skal ha mulighet til deltakelse, vekst og utvikling. Mangfold skal verdsettes. Alle har krav på likeverdige tjenester, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Norsk Ergoterapeutforbund vil ha et bærekraftig samfunn som fremmer likestilling og bekjemper diskriminering. Gjensidighet og likeverd skal være grunnleggende i all samhandling.” På bakgrunn av disse verdiene har Norsk Ergoterapeutforbund et klart mål om å bidra i samfunnsutviklingen.

Som leder av forbundet har jeg de siste dagene mottatt kondolansebrev fra andre ergoterapeutforbund og internasjonale kontakter. Det har vært godt å oppleve at andre har brydd seg. Spesielt var det sterkt å få en rask hilsen fra det Palestinske Ergoterapeutforbundet. De vet nok bedre enn mange andre hva dette innebærer. Flere av hilsenene har også vist til hva vi som ergoterapeuter kan bidra med i en slik situasjon. Hvordan vår faggruppe kan hjelpe mennesker med både fysiske og psykiske senskader tilbake til hverdagen. Det blir en viktig oppgave for mange av oss, både som medmennesker og som profesjonelle hjelpere.