Handlingsplan for helse- og sosialpersonell - 4. utgave - Innspill fra Norsk Ergoterapeutforbund (NETF)

Utfordringen (med mer) er negativt formulert
Utfordringene er definert veldig negativt, og motiverer i liten grad til positiv innsats. Dette er ikke det eneste eksemplet på at handlingsplanen beskriver helse- og sosialarbeidere på en negativ måte. Formuleringer av typen "Helseprofesjoner har lykkes i å skape etterspørsel etter sine egne tjenester..." (s. 10) er egnet til å gi næring til påstander om at helsepersonell ikke er motiverte av intensjoner om å møte reelle behov hos brukerne. Uansett resultatet av innsatsen i helse- og sosialsektoren, bør det ikke være tvil om at et overveldende flertall av de som arbeider der gjør så godt de kan ut fra en overbevisning om at de dekker brukernes behov. Det bør være mulig å påpeke forbedringspunkter uten å så tvil om helse- og sosialarbeideres intensjoner. For eksempel tror vi det er mye mer motiverende å lese at "samarbeidet mellom profesjonene skal bedres" enn at "profesjonskampen skal bekjempes".

Bemanning med utgangspunkt i brukernes behov
I de første kapitlene i handlingsplanen gis en beskrivelse av mekanismer, utviklingstrekk og problemområder i helse- og sosialsektoren. For å kunne gi innhold til tittelen på handlingsplanen:"Rett person på rett plass", trenger man imidlertid en mer inngående beskrivelse av framtidens brukere av helse- og sosialtjenester og deres behov. Først når man har definert hvilken kompetanse framtidens brukere har behov for, kan man bestemme hvilke yrkesgrupper det er behov for. Uten et slikt utgangspunkt, er det lett å lage framskrivninger av personellbehov som bare viderefører en arbeidsfordeling mellom yrkesgrupper, som bygger på vanetenkning og er svar på gårsdagens problemer.

Økt tverrfaglighet i helse- og sosialsektoren, med en jevnere antallsmessig fordeling mellom profesjonene, vil trolig føre til at tilbudene blir bedre tilpasset brukernes behov. Det vil imidlertid kreve at man ser bort fra tradisjonelle "monopolsituasjoner".

Det bør drives mer forskning og fagutvikling for å finne ut hvilke tilbud og tjenester som gir best kvalitet og hvordan personalprofil påvirker tilbudet. For eksempel kjenner vi til at Trondheim kommune har en trygghetssentral med tverrfaglig bemanning, mens Bærum og Oslo har trygghetssentraler med bare syke- og hjelpepleiere. Det ville være veldig interessant å undersøke hvordan bemanningsprofilen på disse stedene påvirker hvordan brukernes behov defineres og hvilke løsningsstrategier som velges.

Lønn som virkemiddel bør få sin berettigede plass
I kapitel 6 beskrives mange viktige tiltak for å rekruttere og beholde kvalifisert personell. Lønn nevnes imidlertid ikke. Dette blir påfallende når vi vet at lønnsnivået har stor betydning både for tilgangen av søkere til yrkene og lekkasjen av helse- og sosialarbeidere over til annet type arbeid. Dessuten er lønn et viktig personalpolitisk virkemiddel. Temaet bør følgelig få en berettiget plass i 4. utgave av handlingsplanen.

Når det gjelder andre organisasjonsmessige og personalpolitiske tiltak for å rekruttere og beholde personell samt å utnytte personalressursene bedre, ville det være interessant å få løftet fram arbeidsplasser som kan vise til resultater. Dette kan for eksempel gjøres ved å arrangere konferanser for erfaringsutveksling (kanskje i samarbeid med fagforbundene) og ved å lage eksempelsamlinger.

Utdanningskapasiteten for ergoterapeuter må økes
I handlingsplanen (pkt. 6.5.4.1) slås det fast at ergoterapeuter er en sentral faggruppe innen medisinsk rehabilitering. Dette er vi selvfølgelig helt enige i. Vi tillater oss imidlertid å minne om at ergoterapeuter også bidrar innen helsefremmende, forebyggende, vedlikeholdende, behandlende og habiliterende arbeid. (Vedlagt følger til orientering et hefte med blant annet beskrivelser av ergoterapeuters yrkesfunksjoner når det gjelder allmennhelse, barns helse, eldres helse, mental helse, somatisk helse, arbeidshelse og folkehelse.)

I handlingsplanen konstateres det videre at det er vanskelig å rekruttere ergoterapeuter og at framskrivninger viser at det kan blir underkapasitet av ergoterapeuter i årene fram mot 2010.
Underkapasiteten gjør seg allerede sterkt gjeldende, og vil trolig bli langt større enn framskrivningene tilsier; dels fordi arbeidsgivere har strøket ergoterapeutstillinger av budsjette fordi de ikke har fått søkere til dem, og dels fordi ergoterapeuter har kompetanse som kan dekke behov innen helse- og sosialsektorene på langt flere områder enn de gjør i dag. Derfor mener vi at det haster med å gjøre noe med utdanningskapasiteten.

Det er flere ganger slått fast at den bør økes, blant annet i Stortingsmelding nr 36 (1998-99) "Om prinsipper for dimensjonering av høgre utdanning": "Økt satsing på rehabilitering og forebyggende helsearbeid generelt, samt satsing på psykisk helse og eldreomsorg, vil kunne øke behovet for fysioterapeuter og ergoterapeuter ... Sosial- og helsedepartementet mener det er økt behov for ergoterapeuter" (s 37).
I innstillingen fra kirke- utdannings- og forskningskomiteen i forbindelsen med Stortingsmelding 36, heter det: "Komiteen vil sterkt understreke behovet for å øke kapasiteten for ergoterapeuter, både mht. at denne yrkesgruppen er viktig for å følge opp helseplaner, og fordi det er behov for å dekke behovet i noen regioner som er underdekket. Komiteen vil i denne sammenheng peke på planene for å starte ergoterapiutdanning i Rogaland og mulighetene for å starte opp med desentraliserte utdanninger på dette fagfeltet."

I 3. utgave av handlingsplanen står det at SHD vil vurdere ergoterapeututdanningen i samarbeid med KUF. Vi forutsetter at denne vurderingen foreligger og er omsatt til tiltaksforslag i den reviderte utgaven av handlingsplanen.

Tverrfaglig videreutdanning i rehabilitering må gi rom for særfaglig fordypning
I handlingsplanen (pkt. 6.5.5.4) loves det at SHD i samarbeid med KUF vil videreføre det tverrfaglige etterutdanningsopplegget og evaluere forsøk med videreutdanning i rehabilitering. Ergoterapeuter er gjennom sin grunnutdanning utdannet til rehabiliteringsarbeid, og har dette som en av sine viktigste yrkesfunksjoner. Etter- og videreutdanning innenfor rehabilitering er derfor av stor relevans for vår yrkesgruppe. Dessverre samsvarer innholdet i dagens videreutdanningstilbud i altfor stor grad med deler av innholdet i vår grunnutdanning. Studietilbudet vil derfor mer representere en etterutdanning enn en videreutdanning for ergoterapeuter. De ulike grunnutdanningene innen helse- og sosialfag gir etter vårt syn svært ulikt utgangspunkt for å drive rehabiliteringsarbeid. Det kan derfor synes vanskelig å lage en felles utdanning på videreutdanningsnivå for alle de aktuelle faggruppene. Følgelig er det viktig at det gis rom for særfaglig fordypning.

Vi håper innspillene våre kommer til nytt, og ønsker lykke til med revideringen av handlingsplanen.

Vennlig hilsen Norsk Ergoterapeutforbund
Karin M. Liabø, forbundsleder
Mona Johansen, politisk sekretær