Høringssvar: Forskrift om individuell plan etter helselovgivningen og sosialtjenestelove

NETF har ingen innvendinger mot de endringene som er foretatt for å tilpasse dagens «Forskrift om individuelle planer etter helselovgivningen» til sosialtjenesteloven. Men på bakgrunn av erfaringer med praktiseringen av dagens forskrift, finner vi grunn til å komme med noen forslag til forbedringer:

Virkeområdet bør framgå tydeligere

I § 1 om virkeområde vises det til lovparagrafer som omhandler hvem det skal utarbeides individuelle planer for.

For å unngå unødig usikkerhet og misforståelser bør innholdet i disse bestemmelsene framgå av forskriften.

Brukerens egne mål må respekteres

I merknaden til § 2 står det: «Skal den individuelle planen kunne oppfylle sitt formål, er det nødvendig at den er realistisk. Målsettingen for den enkelte må derfor formuleres gjennom et samspill/samarbeid mellom tjenestemottaker og tjenesteyterne som sitter på relevant kompetanse og erfaring.» I merknaden til § 4 står det at det er «en forutsetning at målene lar seg realisere (...).» Vi mener dette er uheldige formuleringer, fordi de kan tolkes dit hen at det er tjenesteyternes oppgave å justere brukernes mål (ønsker, drømmer...) hvis de ut fra faglige og ressursmessige vurderinger er urealistiske. Vi mener det er helt grunnleggende at en individuell plan inneholder og utarbeides med utgangspunkt i tjenestemottakerens mål, selv om de er urealistiske. Tjenesteyterne må imidlertid bidra i prosessen med å finne fram til realistiske delmål og tiltak på veien mot de overordnede målene.

NETF mener at merknadene bør omformuleres og at ovenstående perspektiv må innarbeides i en ny veileder om individuell plan.

«Ansvarlig tjenesteyter» bør erstattes med «personlig koordinator»

I § 2 slås det fast at ett av formålene er «å sikre at det til en hver tid er en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren». Ute i praksisfeltet kalles ofte de som er ansvarlig for individuell plan for «personlig koordinator».

NETF mener man i større grad kan dra nytte av det som allerede er innarbeidet ved å benytte begrepet «personlig koordinator» i forskriften.

Man bør ikke kunne påtvinges en individuell plan

I § 7 står det at det skal utarbeides individuelle planer for pasienter under tvungent psykisk helsevern selv om det ikke foreligger samtykke. Vi mener det er uheldig å kalle planer som tjenestemottaker ikke ønsker for «individuell plan», blant annet fordi man da ikke kan lage god felles opplæring/kjøreregler for utarbeidelse av individuell plan (f.eks. om at det er brukerens plan og at det er helt avgjørende å ta utgangspunkt i tjenestemottakers egen opplevelse og beskrivelse av mål, ressurser og behov.)

For å kunne rendyrke individuell plan som tjenestemottakers plan, bør man kalle planer som lages mot tjenestemottakers vilje for noe annet enn individuell plan (f.eks. behandlingsplan/tjenesteplan).

Planen må utløse ressurser

Ifølge merknadene til § 4 er det «en forutsetning (...) at tiltakene er planlagte ut fra de ressursrammer som eksisterer.» Samtidig slås det fast at «det er den enkelte tjenestemottakers behov som er utgangspunktet for ytelsen av tjenestene». Disse to prinsippene kan lett komme i konflikt med hverandre – og i konflikt med kravet i helselov­givningen om faglig forsvarlighet.

Det må etter NETFs mening være et mål at planen synliggjør den enkeltes reelle behov for tiltak. Faller disse tiltakene innunder det vedkommende har krav på ifølge lovgivningen, må nødvendige ressurser skaffes til veie. Det er i den forbindelse viktig at det er en klar sammenheng mellom individuell plan og vedtak om tildeling av tjenester.

Andre etaters plikt til å delta må klargjøres

Mennesker med behov for langvarige og koordinerte helse- og sosialtjenester har ofte også behov for tjenester fra andre etater. Ideelt sett bør også planene som utarbeides av disse instansene, slik som Aetats planer for arbeidsrettede tiltak og skolenes tiltaksplaner, inngå i den ene individuelle planen. Dagens praksis preges av at disse etatenes plikt til å delta i utarbeidelsen av individuelle planer er uklar.

Det bør vurderes om plikten til å delta i utarbeidelsen av individuell plan også bør nedfelles i lover som regulerer trygdeetaten, Aetat og skoleetaten.

Veilederen om individuell plan må revideres

Vi forutsetter at «Veilederen for individuell plan 2001» revideres i kjølvannet av den nye forskriften. Vi ønsker i den forbindelse å komme med følgende innspill:

•  

  Vekt på prosess- og brukerperspektivet
  Det er en dessverre en tendens til at vekten legges mer på planlaging enn på planlegging. Ofte har man det så travelt med å få en ferdig plan, at man forserer prosesser som er helt nødvendige for at resultatet skal bli koordinerte tjenester som virkelig bygger på brukerens egne mål og behov. Derfor er det viktig at en veileder gjennomgående vektlegge prosess- og brukerperspektivet

   

•  

  Planarbeidet må forankres tydelig i virksomhetene
  Tilbakemeldinger fra våre medlemmer i kommunehelsetjenesten og i helseforetakene tyder på at arbeidet med individuell plan i liten grad er forankret i ledelsen, og at ansvaret for å utarbeidet planene ofte er uklart. Hvis individuell plan virkelige skal bli et nyttig prosessverktøy, er det helt avgjørende at ansvaret for planarbeidet får en tydelig forankring i ledelsen og at det settes av nødvendige ressurser til planarbeidet.

   

•  

  Koordinators (ansvarlig tjenesteyters) myndighet må avklares
  Aktørene som deltar i utarbeidelsen av individuelle planer, vil kunne ha svært ulike syn på hvordan tjenestemottakers behov bør imøtekommes. Dette kan være både en ressurs og en utfordring i arbeidet. For at det ikke skal oppstå unødige og uløselige problemer og konflikter er det viktig å avklare myndigheten til «plan-koordinatoren».

   

•  

  Koordinators (ansvarlig tjenesteyters) kompetansebehov må defineres
  Etter NETFs mening er det svært viktig å synliggjøre at denne oppgaven krever prosess­kompetanse og psykologisk kompetanse. I tillegg vil den – avhengig av tjenestemottakerens behov – kreve grunnleggende forståelse for ideologi og metode (eksempelvis for rehabiliterings­ideologi og metoder innen rehabiliteringsfeltet). Dette bør utdypes i veilederen. Ikke minst bør behovet for veiledning underveis i prosessen vies oppmerksomhet.

   

•  

  En evt. planmal bør bygge på ICF
  Utarbeidelse av planmaler kan bidra til å trekke oppmerksomheten over fra prosessen til planen som produkt. Dessuten kan tilpasningen til brukernes reelle behov vanskeliggjøres av rigide maler. Hvis det likevel skal utarbeides en planmaler, er det viktig at de er velegnede for tverrfaglige og sammensatte prosesser. Vi anbefaler derfor at man bygger en evt. mal på WHOs klassifikasjonssystem ICF, som nå også foreligger på norsk.

   

NETF ønsker lykke til med det videre arbeidet, og kommer gjerne med ytterligere innspill til en ny veileder om individuelle planer.

Med vennlig hilsen
NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND
Karin M. Liabø, forbundsleder
Mona Johansen, politisk sekretær