Forbundslederen mars 2006

Aldersgjennomsnittet i befolkningen stiger raskt, og alle er klar over at dette utfordrer det norske velferdssamfunnet og det offentlige tjenesteapparatet vårt. Regjeringen vil møte utfordringene med å få flere i arbeide for å ivareta det framtidige arbeidskraftbehovet og å bygge ut tjenestene til eldre for å møte det framtidige omsorgsbehovet. Den offentlige debatten rundt dette temaet kan imidlertid gi inntrykk av at «bedre eldreomsorg» er ensbetydende med «opprusting av sykehjemmene». Riktignok er dette et viktig tiltak, men det er langt fra tilstrekkelig. Det er behov for en langt bredere tilnærming i utviklingen og oppbyggingen av de tjenestene som skal dekke eldre menneskers behov.

Eldre omtales ofte som passive mottakere av pleie- og omsorgstjenester og som storforbrukere av offentlige ressurser. Når Regjeringen nå skal legge en langsiktig strategi for å møte «eldrebølgen» i stortingsmeldingen «Omsorg for framtida», er det viktig at den legger et mer nyansert syn på eldre til grunn. De fleste er faktisk aktive bidragsytere og ressurser både for familiene og samfunnet. De ønsker å bo i egne hjem og klare seg selv så lenge som mulig. Et kjernespørsmål i utviklingen av framtidens velferdstjenester – og av samfunnet for øvrig – er derfor: Hvordan kan den enkelte i størst mulig grad eldes som en sunn, aktiv, deltakende, selvhjulpen, selvstendig og trygg person?

Svaret på dette spørsmålet handler om langt mer enn trygge og gode pleie- og omsorgstjenester. Det handler om en satsing på universell utforming, slik at samfunnet blir tilgjengelig for alle uavhengig av funksjonsnivå. Det handler om en bred satsing på helsefremmende og forebyggende tiltak og det handler om rehabilitering, både innenfor og utenfor institusjon. Slike tiltak styrker den enkeltes mulighet for å leve et godt liv på egne premisser og er dessuten lønnsomme for samfunnet fordi de bidrar til selvhjulpenhet.

For å hindre unødige funksjons- og aktivitetstap hos eldre er det avgjørende at tiltakene settes inn så tidlig som mulig, ikke minst i forbindelse med kritiske overgangsfaser i den enkeltes liv. Pensjonsforberedende kurs, livsstilsveiledning og forebyggende hjemmebesøk er eksempler på tiltak som kan bidra til «å løse problemene før de oppstår». Rutinemessig funksjonsvurdering før tildeling av hjemmehjelp kan tidlig avdekke behov for stimulering til egenaktivitet for å forebygge passivitet og raskt funksjonsfall.

En strategi for å møte framtidens utfordringer må innebære en satsing på funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering på alle nivåer av tjenesteapparatet. Basis for hele satsingen bør imidlertid være kommunebaserte tilbud. Helsefremmende og forebyggende tiltak må ytes i eldres daglige omgivelser, og rehabilitering skjer mest effektivt i nærheten av der personen skal leve sitt liv. For eksempel har forsøk med forsterket hjemmebasert rehabilitering gitt gode resultater. En kraftig opprusting av de kommunale helse- og rehabiliteringstilbudene er derfor en helt nødvendig satsing for å møte behovene i en aldrende befolkning.

Karin M. Liabø