Stortingsmeldingen «Omsorg for fremtiden».

Dato: 08.04.2005
Mottaker: Helse- og omsorgsdepartementet

Omsorg for fremtiden er et viktig tema, og vi er glade for å få delta i arbeidet med denne meldingen. Nedenfor følger NETFs første innspill til arbeidet med stortingsmeldingen.

Bred tilnærming med vekt på aktiv aldring

Utfordringene knyttet til den demografiske utviklingen og en stadig eldre befolkning gjør det helt nødvendig å skifte fokus i vårt syn på eldre:

• fra eldre bare som passive mottakere av pleie- og omsorgstjenester og storforbrukere av offentlige ressurser,
• til eldre som aktive bidragsytere og ressurser både for familiene og samfunnet, som ønsker å bo i egne hjem og klare seg selv så lenge som mulig.

Med dette utgangspunktet blir det viktig og spørre:

«Hva skal til for at vi i størst mulig grad kan aldres som sunne, aktive, deltakende, selvhjulpne, autonome og trygge individer?»

Svaret på dette spørsmålet vil handle om langt mer enn trygge, gode og bærekraftige pleie- og omsorgstjenester. Helsefremming, forebygging og rehabilitering vil være nøkkelbegreper – ikke bare i perspektiv av bidrag fra helse- og omsorgssektoren. Tilrettelegging for en aktiv alderdom bør være en oppgave for de fleste sektorer, bl.a. kultur og samferdsel.

Egentlig burde hensynet til eldre være en naturlig del av alle politikkområder. Dessverre er det ikke slik i dag. Derfor mener vi at det er behov for en tverrdepartemental eldremelding, der pleie- og omsorgstjenesten bare vil være ett av mange temaer. Verdens helseorganisasjons strategi for aktiv aldring: «Activ Ageing: A Policy Framework» kan med hell benyttes som utgangspunkt og disposisjon for en slik eldremelding.

På de neste sidene har vi valgt å konsentrere oss om tilbudet til eldre i et ressurs- og aktivitets­perspektiv fordi vi tror at dette perspektivet er helt avgjørende i møte med fremtidens utfordringer.

Et aktivitets- og ressursorientert helsesyn framfor diagnoser

Alle mennesker har iboende ressurser, evner og talenter. Derfor er det viktig å legge vekt på menneskers funksjon og deres evne til å oppleve sosial deltakelse og mestring (jf. WHOs internasjonale klassifikasjon av funksjon, funksjonshemming og helse – ICF).

Også eldre mennesker har behov for aktiviteter som de mestrer og som gir livet innhold og mening. Derfor er det viktig å ta utgangspunkt i en bred definisjon av helse knyttet til personens:

• samhandling med omgivelsene, evne til tilpasning, deltakelse og påvirkning i samfunnslivet
• evne til mestring, problemløsning, å takle vanskeligheter og ta ansvar for eget liv
• ressurser, talenter og kapasitet
• opplevelse av meningsfullhet og velvære
• sykdommer, lidelser og skader – og deres konsekvenser for dagliglivets gjøremål

Samfunnsdeltakelse – universell utforming og inkludering

Sosial isolasjon og passivitet er et stort problem for mange eldre. Tilgjengelighet er en grunnleggende forutsetning for aktivitet, deltakelse og tilhørighet. Derfor må de fysiske strukturene i samfunnet planlegges og etableres i tråd med prinsippene for «universell utforming» (dvs. at de må være brukbare for alle, tilgjengelige, kunne brukes fleksibelt, være lette å forstå og bruke, ikke gi fare for ulykker, feil, skader og lignende, gi lav fysisk anstrengelse, ha størrelse og plass for hjelpemidler, gi positiv avbildning og redusere stigmatisering). Dette gjelder blant annet offentlige og private publikumsbygg, kultur- og aktivitetshus, transporttilbud, uteområder for friluftsliv og fysisk aktivitet samt bomiljøer.

For å oppnå reell inkludering er det også viktig å stimulere til holdninger til eldre som verdiskapere, viktige kulturbærere og ressurser for nærmiljøet og samfunnet for øvrig.

Det må skapes rom for eldre innen kultur- og samfunnsliv både ut fra et tilskuerperspektiv og et deltagerperspektiv (eks fysiske og kulturelle aktiviteter). Dette bør ikke bare skje gjennom tilrettelegging av det generelle tilbudet til befolkningen, men også gjennom individrettet støtte til deltakelse i det generelle tilbudet (f.eks. ledsagertjeneste) og gjennom tilbud rettet spesielt mot eldre (eks. seniorteater).

Forebygging av skader og ulykker

Mange eldre er utsatt for ulykker og skader, bl.a. fallulykker, brann i hjemmet og trafikkulykker. For å sette inne nødvendige forebyggende tiltak, er det viktig å kartlegge og identifisere risikofaktorer på et tidlig tidspunkt. Dette kan f.eks. skje gjennom tilbud om et forebyggende hjemmebesøk til alle eldre ved en viss alder.

For å utvikle trygge lokalsamfunn bør det gis klare råd og legges vekt på risiko og atferd, f.eks. gjennom styrket kjøreopplæring og kurs ved eldresentra om forebygging av fallulykker. Det er ofte nødvendig å spille på lokale ressurser og finne lokale løsninger og dermed ansvarliggjøre politikere og befolkning.

Ressursorienterte og aktivitetsfremmende tiltak

Ressursorienterte og aktivitetsfremmende tiltak har lett for å bli en salderingspost i pressede budsjetter og i en travel hverdag. Dette er en kortsiktig måte å spare på. Resultatet er ofte økt pleietyngde og høye institusjonsutgifter. Skal man snu denne trenden, er det viktig å sette inn tiltak tidlig. Her kan fastlegene spille en viktig rolle og henvise til annet helsepersonell. Eldresentrene kan også spill en viktig rolle i å fange opp behov.

Det kan for eksempel være aktuelt at det alltid foretas en reell funksjonsvurdering før eventuell tildeling av kompenserende tiltak, som f.eks. hjemmehjelp. Behovet for hjelp til husarbeid er ofte det første tegnet på endret funksjonsnivå. Ved å sette inn tiltak som stimulerer til egenaktivitet på dette tidspunktet, kan man forebygge passivitet og raskt funksjonsfall. Det kan være hensiktsmessig å foreta et hjemmebesøk på dette tidspunktet for å kartlegge aktivitetsmuligheter og eventuelle tilpasningsbehov. Det er viktig at slike vurderinger foretas tverrfaglig.

Et annet eksempel på tidlige tiltak er kurs og veiledning i pensjonsforberedelse, med vekt på blant annet behovet for å tilpasse aktivitetsrepertoaret og –mønsteret til aldersbetingede endringer i funksjon.

Vi vil i denne forbindelse også nevne metoden Lifestyle Redesign, som kan være svært nyttig i arbeidet med eldre mennesker. Metoden går ut på å bidra til endringer i aktivitets­mønster og aktivitetsnivå gjennom å hjelpe den enkelte til å definere sine egne aktiviteter og betydningen av dem. Forskning har vist at metoden har gunstig effekt både for den enkeltes livskvalitet og helse og for samfunnsøkonomien (jfr. forskning ved Institutt for ergoterapi og aktivitetsvitenskap ved University of Southern California).

Tilpasset informasjon – helsepedagogikk

Informasjon og kunnskaper er en forutsetning for at man skal kunne ta ansvar for egen helse og oppsøke/velge riktige tiltak. Informasjon er i denne sammenhengen ikke hva som er sagt eller skrevet, men hva som er forstått – og aller helst; satt ut i praksis. Ikke minst i møte med eldre mennesker, er det viktig å sikre seg at informasjon når fram. Opplæring i helsepedagogikk kan gi helsepersonell viktig innsikt i barrierer for kommunikasjon og metoder for å overkomme disse. For eksempel bør viktige beskjeder (f.eks. fra legen) i større grad skrives ned (i storskrift?) og evt. tas opp på kassett som den enkelte kan spille av hjemme. Opplæringstilbud til eldre bør kvalitetssikres ved å trekke brukerrepresentanter med i planlegging og evaluering.

Aktivitetsperspektivet – også på sykehjem

Det må satses på større bredde i personalsammensetningen på sykehjemmene. Ett av våre medlemmer, som selv arbeider som miljøterapeut på et sykehjem, begrunner dette slik: «Sykehjemsavdelingene trenger fagfolk med forankring i et aktivitetsperspektiv, især ergoterapeuter. Beboere på sykehjem trenger annet og mer enn pleie og omsorg. De trenger støtte til å delta i dagliglivets aktiviteter, mulighet for å dyrke sine interesser og utfolde seg med meningsfylte aktiviteter. (...) Sykehjemsavdelingene trenger kvalifisert fagfolk med ulik bakgrunn. (...) Arbeidsoppgavene ved sykehjemmene er uendelige, og tiltak kan være rettet både mot miljø og individer. Hovedutfordringen er å integrere aktivitet og trening i det daglige, utnytte alle naturlige muligheter for deltakelse og ikke minst stimulere til brukermedvirkning.

Grunnleggende kunnskaper om aktivitet, deltakelse, mening og motivasjon er nødvendig for å kunne gi et tidsriktig kvalitetstilbud til dagens og ikke minst fremtidens sykehjemsbeboere. For de er ikke bare, som navnet tilsier, syke som trenger omsorg.»

Mangefasettert rehabiliteringstilbud

Et viktig mål for rehabilitering er best mulig fungering etter funksjonstap forårsaket av sykdom eller skade. Sentralt står den enkeltes egen innsats for å akseptere en ny livs­situasjon og opp­leve mestring, en meningsfull tilværelse, tilhørighet, sosial verdsetting og aktiv deltakelse i samfunnet. Et differensiert rehabiliteringstilbud til eldre kan øker livskvaliteten for den enkelte, redusere pleiebehov og forhindre eller utsette flytting til institusjon.

Rehabilitering foregår både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, men for de aller fleste eldre vil det være mest naturlig å motta et kommunebasert tilbud. Dette krever imidlertid ressurser til å bygge opp et differensiert rehabiliteringstilbud i kommunene. Institusjonsbasert rehabilitering bør foregå i egne avdelinger og tilbys til de som virkelig har et rehabiliterings­potensiale. Erfaring viser at plassene flere steder brukes til korttidsopphold i påvente av sykehjemsplass. Forsøk med forsterket, hjemmebasert rehabilitering etter sykehusopphold har gitt klare resultater i form av mestring (jf. Bærum kommune: Prosjekt Hjem – Rehabilitering). Denne typen rehabilitering bør det satses mer på. Det er videre behov for mer forskning for å kunne vurdere ulike former for rehabiliteringstiltak i lys av resultat.

Brukerperspektiv og individuelle planer

Kvaliteten på helse- og sosialtjenester til eldre blir til i møtet mellom bruker og tjenesteyter. Brukermedvirkning og brukerstyring må derfor være helt grunnleggende verdier i utvikling av tjenestene. Ikke minst må brukernes egen ønsker og behov være styrende for valg mellom tjenester i eget hjem, tilpassede boformer og institusjonsplasser. Måten tjenestene tilbys på må ikke være til hinder for at den enkelte skal kunne leve et liv på egen premisser, med rom for privatliv, sosialt samvær og et aktivitetsmønster etter egne ønsker og behov.

Erfaringer viser at individuelle planer er et nyttig virkemiddel for å avdekke og følge opp den enkeltes ønsker og mål for eget liv. Planene bidrar dessuten til å strukturere og samordne tjenestene. Enkelte steder har man blant annet erfart at planene bidrar til å trekke legene mer inn i det tverrfaglige samarbeidet. Utpeking av en ansvarlig for planen/koordinator kan gjøre det lettere for brukere å vite hvem de skal kontakte. Fordi brukere og pårørende trekkes aktivt med i utarbeidelsen av planene, rettes oppmerksomheten ofte mer mot helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende innsats enn bare mot pleie og omsorg.

Individuelle planer kan med fordel tas mer i bruk innen eldreomsorgen, og bør utløse rett til ressurser og forenklet saksgang (f.eks. når det gjelder hjelpemiddelformidling). Hovedfokus må være prossessarbeid med vekt på brukermedvirkning – ikke å lage det «perfekte arbeidsredskap».

Teori må bli praksis – ressurser, kunnskaper og holdninger

I mange styringsdokumenter defineres gode verdier og formål for eldreomsorgen. Det vil trolig også være tilfelle for denne stortingsmeldingen. Dessverre er det et enormt gap mellom teori og praksis. Et eksempel på dette er forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene, som inneholder en konkret liste over hva det innebærer at brukere får tilfredsstilt grunnleggende behov. Listen beskriver idealer som ligger langt fra dagens virkelighet både i hjemmetjenesten og ved mange institusjoner. Dette skyldes ikke bare mangel på tid og andre ressurser, men også holdninger og manglende kunnskaper (jf. f.eks. punktene om mulighet til å ivareta sin egenomsorg og tilpasset hjelp ved måltider og ved av- og påkledning.)

Opplæring av personell er en måte å tilføre nødvendige kunnskaper på, men vel så viktig er det å tenke tverrfaglighet. Aktivitører, vernepleiere , fysioterapeuter og ergoterapeuter er eksempler på yrkesgrupper som kan være nyttig supplement til de «tradisjonelle» pleie- og omsorgsgruppene.

På holdningssiden kan et nyttig tiltak være verdiverksteder med operasjonalisering av verdiene. «Hvordan høres det og ser det ut når vi etterlever denne verdien (f.eks. respekt for privatliv eller brukerorientering)?» «Hva sier vi og hva sier vi ikke?» «Hva gjør vi og hva gjør vi ikke?»

Vi håper dere finner innspillene ovenfor interessante, og ser fram til å bidra i det videre arbeidet med meldingen.

Med vennlig hilsen
NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND
Karin M. Liabø, forbundsleder
Mona Johansen, politisk sekretær