05-2008 Er strukturene i lønnsoppgjøret med på å opprettholde kvinnelønnen?

I begrepet kvinnelønn ligger at kvinner tjener både lavere og også likere enn menn fordi de lønnes som kjønn. En av forklaringene til dette er at kvinner befinner seg systematisk i yrker som er dårligere betalt. Det betyr helt konkret at menn har bedre tilgang enn kvinner på de ressursene i samfunnet som kan kjøpes for penger som hus, bil, mat og ferie. Og dette til tross for at vi har et statlig gjennomført lønnsforhandlingssystem som streber etter likelønn. Eller er nettopp forhandlingssystemet en av grunnene til at forskjellene opprettholdes?
For eksempel sto heving av kvinnelønnen i direkte motsetning til det såkalte Solidaritetsalternativet, som ble lansert høsten 1992 av et utvalg med representanter fra alle partier og LO. Innholdet i dette var bl.a. at lønnsøkningen skulle ned på nivå med våre handelspartnere, og at konkurranseutsatte næringer fortsatt skulle være lønnsledende. Lønningene i offentlig sektor skulle holdes under kontroll blant annet for å sikre økt sysselsetting. Solidaritetsalternativet ga med andre ord lite rom for å øke lønnen i kvinnedominerte næringer og yrker.
Moderasjonslinjen ble videreført av Arntsen-utvalget som i 1999 fikk som mandat å forberede tariffoppgjørene. Fremdeles ble inntektspolitikken beskrevet som et samarbeid der myndighetene forplikter seg til å føre en politikk som ikke innebærer store skatte- og avgiftsøkninger mens partene i arbeidslivet godtar en moderat lønnsvekst definert etter frontfagmodellen: at konkurranseutsatt industri fortsatt måtte være lønnsledende, forhandle først og legge rammene for resten av oppgjøret. Å heve lønnen i offentlig sektor – hvor 70 prosent av de ansatte kvinner stred i mot prinsippet om at frontfagene skulle bestemme lønnsutviklingen.
Men ikke bare det: Moderasjonslinjen har faktisk ført til at offentlig sektor har sakket akterut fordi den rammen som blir «overført» fra privat sektor ikke inneholder resultatene av lokale forhandlinger som føres innen den enkelte private virksomhet i ettertid. Dette påvirker da særlig kvinners lønn, siden det da altså er flest kvinner i offentlig sektor. Videre er det også sånn at forhandlingssystemet reproduserer de relative lønnsforskjellene. Blant annet fordi det innenfor et forhandlingsområde kan være vanskelig å begrunne én gruppes krav framfor en annens. Mellom forhandlingsområdene skaper ulik lønnsvekst misnøye og økt konfliktnivå blant de gruppene som faller etter. Dermed opprettholdes lønnsforskjellene gjennom systemet.
I skrivende stund streiker ergoterapeutene i Danmark. Sammen med blant annet danske sykepleiere krever de en lønnsøkning på 15 prosent over de neste tre årene, samt at det nedsettes en likelønnskommisjon.
Det siste har Norge allerede gjort: Den konkluderte blant annet med at i 2008 tjener kvinner fremdeles 15 kroner mindre enn menn per time. Kommisjonen, som i sin tid ble foreslått oppnevnt av Unio, anbefaler blant annet at det settes av en egen pott til kvinner i de neste års lønnsoppgjør. Så er det bare se om det er nok krutt i utredningen Kjønn og lønn til at den klarer å sprenge seg gjennom strukturene i forhandlingssystemet og skape noe nytt.

Else Merete Thyness

Redaktør