Av Ingrid Thunem

Norge anerkjenner ikke funksjonshemmedes rettigheter på lik linje med resten av befolkningen. Barne-, rase- og kvinnekonvensjonen er inkorporert, men ikke funksjonshemmedekonvensjonen (CRPD). Dette er ikke bare et problem for oss som har en funksjonsnedsettelse, men en stor utfordring for det norske samfunnet. Det er hele 104 000 personer med funksjonsnedsettelser som står ufrivillig utenfor arbeidslivet. Skal vi løse klimautfordringene som verden står overfor, er det stor enighet om at det kreves en klimadugnad. Skal vi komme i mål med dugnaden, må alle inviteres. 

God helse og livskvalitet
Det mest sentrale bærekraftsmålet for oss i Unge funksjonshemmede er nummer tre, «God helse og livskvalitet». Skal verden oppnå dette og løse framtidsutfordringene, må alle kunne bidra. Funksjonshemmede opplever ofte å ikke få jobben grunnet fordommer og manglende vilje til å tilrettelegge. Dette taper både enkeltindivider og samfunnet på. Mange av oss som har en funksjonsnedsettelse, er vant til å møte motgang og barrierer. Dette kan gjøre oss svært løsningsorienterte og nytenkende, noe som burde gjøre oss til gode kandidater for å arbeide med de klimautfordringene samfunnet står overfor.

På sidelinjen 
Arbeidsløsheten er større blant personer med funksjonsnedsettelser enn resten av befolkningen. Det er også en utfordring blant yngre med funksjonsnedsettelser at færre har høyere utdannelse. Det kan se ut til at den tidligere trenden der flere med funksjonsnedsettelser tok høyere utdanning, har snudd. Årsakene til dette er nok sammensatte. Det kan handle om manglende assistanseordninger for høyere utdanning, begrensede muligheter for høyere utdanning dersom man mottar arbeidsavklaringspenger, og manglende tilrettelegging på studiet. Personer med riktig utdanning, som kunne ha bidratt til samfunnet, blir sittende på sidelinjen. Dette skaper utenforskap og manglende livskvalitet. I en ny undersøkelse fant Statistisk sentralbyrå (SSB) at ungdommer med funksjonsnedsettelser har dårligere livskvalitet enn resten av befolkningen (https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/livskvalitet-i-norge-2020).

Universell utforming
Det å skulle leve miljøvennlig og bærekraftig trenger ikke å være særlig krevende. Det snakkes ofte om de små valgene. En av utfordringene personer med nedsatt funksjonsevne møter når de skal være miljøvennlige, er mangelfull universell utforming. Når avisene til stadighet rapporterer om at busselskaper kjører fra personer i rullestol, blir det lettere å ta bilen. 

Flere transportmidler er lite tilgjengelige, og mange opplever å måtte melde fra 24 timer på forhånd for eksempel når man skal ha med rullestol på flybussen. Det blir lettere å ta egen bil når du ikke kan stole på de miljøvennlige alternativene. 

Jeg bruker selv elektrisk rullestol. Da jeg skulle ta nattoget fra Kristiansand til Oslo, var det så vidt plass til rullestolen min i sovekupeen. Det var en såkalt tilrettelagt kupé, men den hadde ikke tatt hensyn til at det også kreves gulvplass for forflytning til seng. Det ble lange timer sittende i rullestolen. 

Manglende opplesning av holdeplassene eller skjermer med digitale trafikkopplysninger skaper barrierer for synshemmede og hørselshemmede. Mange ansatte i Vy og busselskapene gjør en kjempebra jobb. Men svært mange rullestolbrukere og andre med funksjonsnedsettelser opplever systematisk diskriminering når de forsøker seg på kollektivtrafikken. Denne typen diskriminering kan prege deg og gjøre noe med humøret. Det er derfor lettere å ta bilen i stedet for å møte hverdagsdiskrimineringen som ofte forekommer i offentlig transport. 

De nye trikkene i Oslo er universelt utformede, og dette skaper en mulighet for at å reise kollektivt i større grad kan bli et valg også for dem av oss som har nedsatt funksjonsevne. Det kan ikke stoppe i hovedstaden. Hele landet trenger universell utforming av transportmidlene, slik at det blir mulig å ta grønne transportvalg for alle, uavhengig av om du har hjul eller ikke.

Likestillingsverktøy
Når du har et assistansebehov, er du helt avhengig av at kommunen din anerkjenner ditt reelle behov. Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA) skal være et likestillingsverktøy som gir personer med store funksjonsnedsettelser mulighet til å leve frie liv. Vi i Unge Funksjonshemmede har hørt flere historier der kommunen stikker kjepper i hjulene for ungdommers ønsker om å bidra i klimadugnaden. 

Ifølge en nylig rapport lansert av Uloba, opplever 42 prosent ikke å få tilstrekkelig med assistansetimer (https://www.uloba.no/slik-fungerer-bpa-ordningen-i-norge/). En ung jente jeg snakket med, opplevde at det ikke var nok tid til at hun kunne kildesortere avfallet sitt. Det var heller ikke tid i vedtaket til å lage økologisk vegetarmat fra bunnen av. Hun måtte derfor ofte velge ferdigmat. Å reparere klær og gjenstander tar lengre tid enn bare å kjøpe nytt. Det er viktig at ungdom med funksjonsnedsettelser innvilges tilstrekkelig med BPA-timer, slik at de kan leve så miljøvennlig som de ønsker. Nettopp da blir BPA et likestillingsverktøy. 

Inkluder alle
Skal Norge og verden nå sine bærekraftsmål, er vi helt avhengige av at hele befolkningen inkluderes. Det å inkorporere menneskerettighetskonvensjonen til personer med funksjonsnedsettelser må være en prioritet, skal vi komme i mål. Mennesker som får oppfylt sine menneskerettigheter, har god helse og høy livskvalitet. Dette vil sikre FNs bærekraftsmål 3, samtidig som det vil åpne dørene for at flere av oss kan bli med i klimadugnaden, enten det er som privatperson eller i arbeidslivet.  

Unge funksjonshemmede ønsker først og fremst å bli sett som den ressursen vi kan være. Klimadugnaden kan bare komme i mål når alle er med på laget.  Bærekraftsmålenes mantra «Leave no one behind» kan kun oppnås ved å anerkjenne personer med nedsatt funksjonsevne. Sammen kan vi gjøre jorda grønnere. 

Foto: Mostphotos/ Michael Erhardsson