Gå til innholdet
Toppbanner
Annonser

Av Else Merete Thyness

– Hvor jobber du? 

Jeg jobber i DNT Oslo og Omegn, som er den største medlemsforeningen i Turistforeningen. Den Norske Turistforening (DNT) består av 57 medlemsforeninger med tilknyttede lokallag og har over 268 000 medlemmer.

– Hva jobber du som?  

– Administrasjonen i DNT Oslo og Omegn består av rundt 45 ansatte. Jeg er fagsjef for «Prosjekter og helse»  i Aktivitetsavdelingen.

– Hvor lenge har du hatt jobben?

– Jeg har vært ansatt siden 2012. Jeg begynte som prosjektleder for et turtilbud som heter «Aktiv i 100». Her organiserte vi lavterskelturer for voksne i nærmiljøet. Gjennom prosjektet har vi etablert ni lokale nærturgrupper i Oslo. Siden 2014 har jeg hatt de nåværende arbeidsoppgavene mine. 

 – Hva er de viktigste arbeidsoppgavene? 

– Mine viktigste arbeidsoppgaver er å utvikle aktivitetstilbud som kan bidra til at nye grupper tar i bruk friluftslivet. Tilbudene er avhengig av ekstern finansiering. Jeg bruker derfor mye tid på å skrive prosjektsøknader til ulike instanser. Jeg har et overordnet ansvar for å følge opp de prosjektene vi får innvilget.

 – Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?

– Jeg jobber med friluftsaktiviteter for ulike målgrupper, så det er bra å ha en forståelse for aktivitet og hvilke krav og muligheter det ligger i ulike aktiviteter. For eksempel er det viktig, når vi legger opp turer for folk med forskjellige funksjonsnivåer, å vurdere turterrenget og finne muligheter til å tilpasse turen underveis ved å se på alternative ruter.  

 – Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben? 

– Dette er en jobb som mange ulike yrkesgrupper kan ha. Ergoterapeuter har god kunnskap om aktivitet, og de sosiale mulighetene som ligger i å skape gode aktivitetstilbud. Jeg har også en master i psykisk helsearbeid. Gjennom masterutdanningen fikk jeg trening i å skrive prosjektoppgaver, noe som har vært viktig for å skrive gode prosjektsøknader.

 – Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte? 

– Det er gøy og spennende å jobbe innenfor en organisasjon som jobber med friluftsliv. Vi mener at friluftslivet har et stort potensial og er et betydningsfullt tiltak for folkehelsa. Friluftslivet kan også være en nøkkel til integrering. Mange flerkulturelle forteller at det var gjennom turgåing at de ble integrert.

– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?

– Jeg vil oppmuntre ergoterapeuter til å søke jobber innenfor organisasjoner, hvor det ofte er en særegen drive og stort engasjement. Jeg vil også benytte anledningen til å anbefale alle som har mulighet, til å bruke friluftslivet som aktivitetsform. Friluftsliv har masse potensial. Det er gratis, inkluderende og har en veldokumentert helsemessig gevinst.

Av Haakon Hertzberg

Vi har, tross den siste tidens økning, den laveste ledigheten innenfor OECD-området. Vi har høy arbeidsdeltakelse, et høyt utdanningsnivå og vi har et produktivt arbeidsliv der folk gjennomgående trives og har høy motivasjon i jobben. Likevel er det for mange i yrkesaktiv alder som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet og mottar ytelser.

Dette er noe både NAV, arbeidsgiverne, skolene, helsevesenet og politikerne må jobbe for å endre på. Dette klarer ikke NAV alene. Grunnen til det er ikke bare mangel på ressurser, men også at nøkkelen til arbeidsinkludering må finnes ved hjelp av ulike yrkesgrupper på mange av samfunnets arenaer.

NAVs ambisjon er at vi skal løfte oss mange divisjoner på å jobbe ut mot arbeidsmarkedet og på å formidle folk til jobber. Det er NAVs kjerneoppgave, og der må vi alltid strekke oss etter å bli bedre. Vi må sørge for at mobiliteten blir høyere, at regelverket blir praktisert mer fleksibelt, og vi må hele tiden foreslå forenklinger. Men vi kan ikke oppheve tyngdelovene. Det er dessverre en økende andel av våre brukere som aldri har vært i arbeid, og stadig flere folk langt opp i tjueåra som aldri har hatt en sommerjobb. Denne utfordringen klarer vi ikke å løse alene. Vi trenger hjelp til å iverksette noen grunnleggende endringer som kan demme opp for utenforskapet. Ergoterapeutenes kompetanse er svært viktig i arbeidet med å få til dette. 

Vi i NAV beregner årlig hvor mange årsverk som går tapt på grunn av arbeidsledighet eller sykdom. I 2014 mistet vi over 600 000 årsverk på grunn av sykefravær, uførhet, nedsatt arbeidsevne som følge av helseplager og arbeidsledighet. Dette utgjør nesten ett av fem årsverk i arbeidslivet. Det mest slående med disse tallene er at så mange av de tapte årsverkene tilsynelatende skyldes dårlig helse. Men vi nordmenn har en særdeles god folkehelse. Det rimer derfor dårlig at det store volumet av tapte arbeidstimer skyldes helseproblemer.

Det er tre store motorveier fra arbeidsmarkedet til et liv i utenforskap. Den ene handler om frafall fra videregående opplæring. Behovet for ufaglært arbeidskraft er kraftig redusert og vil bli stadig mindre i åra som kommer. Ni av ti personer med høyere utdanning deltar i arbeidslivet. For dem som bare har fullført grunnskolen, gjelder dette bare for seks av ti. For mange ungdommer blir gående på kortsiktige NAV-tiltak fremfor å bli motivert til å fullføre videregående skole. Nøkkelen til å få flere gjennom videregående opplæring er alternative løp, gjerne med utgangspunkt i en arbeidsplass. Tiden er inne for å sørge for at «alle» fullfører videregående opplæring. Det må skolene hjelpe oss med. Det er i økende grad en forutsetning for å få varig innpass på arbeidsmarkedet.

Den andre motorveien til fravær av arbeid starter gjennom langvarig sykefravær. Jo lengre en person er sykmeldt, desto større er sannsynligheten for at vedkommende aldri kommer tilbake i arbeidslivet. Svært mange som går mer enn ett år sykmeldt, ender opp på mer langvarige ytelser, som arbeidsavklaringspenger og uførepensjon. Det er en utfordring for den enkelte og et tap for samfunnet. Fra en posisjon i arbeidslivet er mange på kort tid over i en stilling ganske fjernt fra arbeidslivet. Derfor er det helt avgjørende at sykmeldte beholder en tilknytning til arbeidslivet. Det kan vi oppnå ved at legen ikke alltid sykmelder hundre prosent, men graderer sykmeldingen slik at den enkelte beholder kontakten med jobben. Dette må helsevesenet hjelpe oss med.

Den tredje store motorveien til et liv utenfor arbeidsmarkedet er mangel på integrering av personer med innvandringsbakgrunn. Det gir mindre og mindre mening å snakke om «innvandrere» som en ensartet gruppe, fordi vi innenfor denne gruppen finner stadig større forskjeller. Fra den fremste ekspertisen på sentrale områder, via grupper som har særdeles høy sysselsetting, til store grupperinger som står svært langt unna arbeidsmarkedet. 

Felles for de siste er ofte svake norskkunnskaper og liten utdanning og praksis fra hjemlandet. Med en slik bagasje stiller man langt bak i køen til arbeidsmarkedet, og det kreves ofte lange løp for å kvalifisere for jobber - løp som krever omfattende tiltak som det er knapphet på. Spesielt gjelder dette satsninger som inneholder både solid språkopplæring og arbeidspraksis.

Vi bruker årlig mer enn sju milliarder kroner på arbeidsmarkedstiltak for å få arbeidsledige i jobb. Dette er en viktig samfunnsinnsats, og NAV er pålagt å kjøpe disse tjenestene fra arbeidsmarkedsbedrifter og andre aktører i dette markedet. En hovedutfordring i dag er at vi bruker for mye av disse pengene utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. 

I stedet for å sende alle inn i lange forberedelsesløp i såkalt skjermede virksomheter bør mange gå rett inn i de ordinære bedriftene. For å få til det må vi gi bedriftene tilstrekkelig økonomisk kompensasjon for personene de tar imot, samtidig som NAV eller arbeidsmarkedsbedrifter følger opp både bedriften og den enkelte tett og individuelt. Javisst har vi gode eksempler på dette i dag, men det bør skje i mye større skala.

For å knekke inkluderingskoden må vi innsnevre de tre store motorveiene til utenforskap: Langvarig sykefravær, frafall fra videregående opplæring og mangel på integrering av store innvandrergrupper. Og vi trenger forenklinger som gjør at vi kan finne løsningene direkte i det ordinære arbeidslivet, uten forsinkende omveier.

Vi klarte det! Hele gruppa på toppen av Soleggen. Ett års innsats ble kronet med seier.

Av Else Merete Thyness

– Hvor jobber du? 

– Jeg jobber i Tilrettelagt Fritid, som er underlagt Kultursektoren i Skedsmo Kommune. 

– Hva jobber du som

– Jeg jobber som fritidskonsulent. Tilrettelagt Fritid gir fritidstilbud til psykisk utviklingshemmede og psykisk syke, og administrerer gruppetilbud, kontakt mellom én fritidskontakt og én bruker og bistand til deltakelse i aktivitet. For å kunne delta i ordningen må brukeren sende en søknad til tjenestekontoret, som fatter vedtak. Etter det er det opp til oss i Tilrettelagt Fritid enten å finne en gruppeaktivitet, eller en egnet fritidskontakt til vedkommende. 

– Vi har jobbet med grupper i mange år og ser at gruppetilbudene skaper positive ringvirkninger, der medlemmene ofte møter hverandre utenom gruppeaktiviteten også. Det overordnede målet vårt er nettopp at vi skal være behjelpelige på den sosiale arenaen. Vi ønsker å bidra til fellesskap der den enkelte opplever tilhørighet og blir inspirert og stimulert. 

– Hvor lenge har du hatt jobben? 

– Jeg ble fulltidsansatt første juni 2014, men har jobbet som fritidskontakt siden 2003. Blant annet har jeg vært leder for sommerleiren for voksne med psykisk og fysisk handikap siden 2008. 

– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene som fritidskonsulent? 

– Jeg har ansvaret for fritidstilbudet i grupper for voksne med psykisk utviklingshemming og delvis ansvar for gruppetilbudet til psykisk syke. I tillegg til dette er jeg selv leder for et av gruppetilbudene, som heter «Aktiv-gruppa». Her har jeg med meg en annen ergoterapeut, Karoline Lindblad Nymann, som er fritidskontakt og medleder. Gruppen er et tilbud til unge gutter som gjerne vil gjøre noe fysisk aktivt sammen med andre. I fjor het gruppa «Topptur-gruppa». Da besto den av elleve gutter i alderen 15 til 25 år. Vi satte oss et krevende mål: Å bestige Norges høyeste fjell, Galdhøpiggen, og forberedte oss i nesten et år til denne turen. Hver onsdag møttes gutta og to fritidskontakter, enten for sosialt samvær eller for å trene. I juni i fjor dro vi så avgårde på tur. Været var for dårlig til at vi kunne gå opp på Galdhøpiggen, men Soleggen var et godt alternativ. 

– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din? 

– Jobben som fritidskonsulent handler mye om aktivitet og deltakelse, det å se hvor folk er i øyeblikket og hvilke potensialer de har. Det er også viktig å kunne tilrettelegge for aktivitet, lage oppgaver som folk kan mestre, og gjerne kreve litt ekstra innsats av dem. Hvis vi drar på tur, er det for eksempel ikke vi som lager bålet. Vi forklarer hvordan det skal gjøres, og sørger for at deltakerne opplever mestring. 

– Jeg bruker også ergoterapikompetansen min i veiledning av fritidskontaktene. Jeg forsøker å motivere dem til å finne oppgaver og aktiviteter som gjør at deltakerne må strekke seg litt. Det handler om å jobbe med hendene på ryggen og ikke sy puter under armene på folk. 

– Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben? 

– Det er ikke viktig, men som ergoterapeut har du en god bakgrunn for å gjøre denne jobben. Vi har trening i å se menneskers ressurser, gi dem mål de kan strekke seg mot, og tilrettelegge slik at de når målene. Da vil de oppleve mestring, både fysisk og sosialt.

– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte? 

– Ja det er det. Denne jobben handler mye om å gi mennesker muligheter de ellers ikke ville hatt. 

– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme? 

– Det kan anbefales, særlig det å være gruppeleder. Her får jeg virkelig brukt ergoterapikompetansen.

Hver fredag arrangeres Språkkafé, et samarbeid mellom biblioteket, flyktningetjenesten og frivillige. Da møtes frivillige og mennesker med innvandrerbakgrunn som ønsker å prate norsk. På bildet forsøker de å finne ord som passer til et bilde av nordlys. F

Av Else Merete Thyness

– Hvor jobber du?

– Jeg jobber for tiden i Smøla kommune, Møre og Romsdals nordligste kommune med rundt 2150 innbyggere, en kommune som i 2015 bosatte sine første flyktninger siden andre verdenskrig.  

– Hva jobber du som? 

–Jeg er ansatt som ergoterapeut i flyktningetjenesten og kommunehelsetjenesten. En kombistilling, altså.

– Hvor lenge har du hatt jobben?

– Jeg har vært ansatt siden sommeren 2015.

– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene?

– Det er å styrke integrerings- prosessen for våre nybosatte flyktninger fra blant annet Syria. Etter at de har fått innvilget opphold, planlegger vi og bosetter dem i samarbeid med IMDi og asylmottak. I min jobb går mye tid til å veilede, undervise, organisere gruppeaktiviteter, koordinere tjenester og samarbeide tett med flyktningekonsulent, frivillige og andre deler av offentligheten. Jeg er tilstede i hverdagslivet til flyktningene og driver med mye miljøterapeutisk virksomhet. Sammen med Voksenopplæringen arbeider vi sammen for å skape et best mulig introduksjonsprogram og integrering med de forutsetningene og ressursene vi har. Jeg vil også føye til at jeg har faglig ansvar for ergoterapitjenesten i kommunen og er synskontakt i tillegg.

 – Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din?

– Jeg støtter meg til
de dynamiske systemteoriene i ergoterapi, som MOHO og CMOP-E, for hvordan jeg tenker, vurderer og forstår menneskene jeg møter. Da mye av arbeidet er av psykososial art, er kommunikasjons- og relasjonskompetanse viktig. Det samme med deltakelses-, myndiggjørings-, mestrings- og meningsbegrepet. Vi vil jo at de skal få oppleve livet her som noe meningsfylt og trygt og samtidig oppleve valgmuligheter, verdighet og kontroll over eget liv. Kunnskap om migrasjonshelse, kultur og psykisk helse er også verd å nevne i denne sammenheng. Jeg ønsker også å trekke fram rammeverket Occupational Justice, som er retningsgivende for hva som er å anse som en rettighet. Eksempelvis har vi hatt et fokus på at alle kvinnene skal få ha muligheten til å delta på svømming hver mandag. Noen sa nei starten, men etter hvert ble det en svært populær og samlende aktivitet. Hver torsdag har vi fysisk aktivitet sammen i gruppe, og gleden er stor når én blir helten på laget i et spill kanonball. Mange IADL-aktiviteter krever mye repetering og veileding fra vår side, så mye av min tid går til dette. Da er det svært nyttig å ha kunnskap om aktivitetsanalyse og veiledningskompetanse.

– Er det viktig at en ergoterapeut har denne jobben?

– Denne jobben passer nok
flere faggrupper innen helse- og sosialfag, tenker jeg. Livet i eksil
er ofte svært stressende for den som har flyktet fra sitt hjem og hverdagsliv, noe som kan påvirke selvforståelsen, helsen og mestringskompetansen som følge av tap av nettverk, roller og rutiner. Til dette har ergoterapeuter et veldig fint og helhetlig fokus på hverdagslivet som gjør dem godt egnet. Vi er gode å snakke med, kan tilrettelegge aktivitet
og er «programmert» til å utløse ressurser hos dem vi jobber med. Tanken har streifet meg at kanskje integreringsarbeid bør få en større rolle i samfunnsoppdraget vårt.  

 – Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte?

– Absolutt! Her har ergote- rapeuter mye de kan bidra med. Integrering handler i bunn og grunn om å bygge et velfunge- rende hverdagsliv i eksil, med alt det som hører til. Alt fra å mestre instrumentell ADL som å betjene en nettbank, til å få oppleve meningsfulle roller og relasjoner som kan være med på å fremme livskvalitet og deltakelse i samfunnet. Av den grunn er det kanskje ikke så utradisjonelt, det er jo midt i ergoterapiens arbeidsområde. For meg har nok min tid som utvekslingsstudent i WayaWaya i Zambia, vært en stor inspirasjon til å tenke innovativt og jobbe på tvers av språk- og kulturbarrierer.

– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme?

– Ja, hvorfor ikke? Det er spennende, aktuelt og givende å jobbe i dette feltet. Har vi som faggruppe mye å bidra med i det? I stor grad. Jeg håper virkelig at flere ergoterapeuter ser mulighetsvinduet og satser innenfor arbeid med flyktninger og asylsøkere. Jeg opplever jobben min som svært meningfylt og givende og har fått et mer nyansert verdensbilde og kulturell forståelse. Jeg vil gjerne komme i kontakt med andre ergoterapeter som har interesse for feltet. 


FAKTA

Menneske med innvandringsbakgrunn – En person som er født i utlandet, og bosatt i Norge.

IMDi – Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

EMA – Enslig mindreårig asylsøker. Han eller hun er i Norge uten foreldre eller med foreldreansvar.

Asylsøker - Betegnelsen på en person som søker asyl (beskyttelse).

Bosetting – Når en asylsøker har fått innvilget asyl, fremstilles de for bosetting i kommunene I samarbeid med IMDi.

Migrasjon – Et begrep for forflytning av mennesker eller grupper. Det skilles ofte mellom frivillig migrasjon (som arbeid) og tvangsmigrasjon eller fordrivelse (krig).

Flyktning – En person som fyller kravene til å få beskyttelse i Norge.

Overføringsflyktning – også kalt kvoteflyktning eller FN-flyktning, er en flyktning registrert hos FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). 

Introduksjonsprogram – Et kommunalt, lovfestet kvalifiseringsprogram som skal sikre grunnleggende ferdigheter I norsk og annen kunnskap som er relevant for å sikre nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse I yrkes- og samfunnsliv og deres økonomiske selvstendighet.   

– Hvor jobber du? 

– Jeg jobber på God Dialog-klinikken i Stokmarknes.

– Hva jobber du som? 

– Familie- og nettverksterapeut. 

– Hvor lenge har du hatt jobben? 

– Min mann og jeg startet klinikken for ett år siden. 

– Hvorfor begynte du i denne jobben? 

– Jeg flyttet fra Danmark til Oslo som nyutdannet ergoterapeut i 1980. Hele mitt arbeidsliv har jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten for psykisk helse. Fra 1988 jobbet jeg som utviklingsleder og senere enhetsleder ved Vesterålen distriktspsykiatriske senter (VDPS). Etter en tøff endringsprosess fikk jeg sluttpakke, sluttet i oktober 2016 og ble pensjonist. Jeg har imidlertid fortsatt mye å bidra med rent faglig. Min mann er psykiater. Han sluttet også i det offentlige, og vi valgte å starte egen privat klinikk. Det er et privilegium å kunne bruke vår kompetanse innen et område hvor det er stort behov for tilbud, og hvor vi ikke har noen over oss som skal bestemme hvordan vi skal jobbe. 

Inspirasjonen til å starte egen klinikk startet allerede i 1990, da VDPS fikk tilbud om å gjennomføre en toårig utdannelse i familie- og nettverksarbeid med professor Tom Andersen (1936–2007) ved Universitetet i Nord-Norge som underviser og veileder. Tom Andersen kom til poliklinikken to arbeidsdager per måned over to år. Dagene ble brukt til undervisning og klinisk arbeid med familier med bruk av behandlingsrom med enveisspeil. Hans erfaring var at løsningene for personer som hadde psykisk lidelse, lå i samspillet i familien, og hvordan dialogene familiemedlemmene imellom fungerte. Hvilke ord bruker den enkelte på å beskrive situasjonen og problemene? Kan de beskrive situasjonene med andre ord, slik at ordene kan skape et annet perspektiv, og dermed en annen handling? Tom Andersen betonte viktigheten av at alle fikk mulighet til å snakke om det som var viktig for dem, mens de andre hørte på med «store ører». Er det mulig å komme fram til en felles forståelse i familien, slik at de kan fremme sin egenmestring av situasjonen på best måte, og samtidig arbeide sammen og støtte hverandre for å finne nye måter å kommunisere og forholde seg til hverandre på? I møtene med familier ble det brukt reflekterende prosess. Det var ikke terapeuten som bestemte temaet for samtalene. Det kom fram i møte med familien eller nettverket, ulikt tradisjonell behandling, hvor det er behandlerne som «behandler», og familiene som «blir behandlet». Professor Jaakko Seikkula fra Keropudas sykehus i Torneå i Nord-Finland begynte på slutten av 1980-tallet å endre måten å møte mennesker i psykisk krise på. Han hadde de samme erfaringer og tanker om dialogens kraft og betydning som professor Tom Andersen. I familiesamtalene fikk alle muligheten til å uttrykke sin forståelse og sine perspektiver med hensyn til den som var i en psykisk krise. Terapeutene var aktivt opptatt av å prøve å forstå innholdet i psykosen. Kunne det gi noen mening for familiemedlemmene? Alles stemmer var like viktige, og alle stemmer ble hørt. På den måten ble familien aktivt tatt med i behandlingen på en likeverdig måte. Han kalte måten å jobbe på «Åpen dialog». Vi jobbet over en 15 års periode sammen med Jaakko Seikkula ved VDPS. Tenkningen fra reflekterende prosesser og åpen dialog inspirerte oss. Det var derfor naturlig å legge denne måten å jobbe på til grunn for arbeidet vårt i vår egen klinikk.

– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene? 

– Vi har tre typer tilbud:

1: Terapi. Vi gir et terapeutisk behandlingstilbud til mennesker med psykiske og fysiske plager samt sosiale utfordringer. Vi tilbyr individualterapi og par-, familie- eller nettverksterapi. Vi bruker 90 minutter på samtalene og er vanligvis begge til stede. Vi bruker hverandre i reflekterende prosesser.

Vi har en grunnleggende forståelse av at symptomer ikke kan behandles ved å fokusere på symptomer alene. De er signaler fra kroppen om at noe er i ubalanse i ens liv, enten på det psykologiske, fysiske eller det sosiale plan. Samtidig er det også viktig å se symptomene i relasjon til det livet som er levd, og den livssituasjonen man befinner seg i.

Som et supplement til tradisjonell samtaleterapi (psykodynamisk og kognitiv terapi) i psykisk helsevern bruker vi Åpen dialog. Som terapeuter fokuserer vi i samtalen på pasientens og nettverkets (familie, venner, kolleger) ressurser, også når pasienten og nettverket har store problemer, er i krise eller er rammet av psykisk eller fysisk sykdom. I Åpen dialog er det vesentlig å lære å lytte til hverandre. På den måten kan pasient og nettverk utvikle en felles forståelse for utfordringer de står overfor. Vi oppfordrer derfor pasienten til å invitere med personer fra nettverket som aktive deltakere i noen eller i alle samtalene.

2: Undervisning. Vi tilbyr undervisning og kurs til spesialisthelsetjeneste, høyskoler, kommunehelsetjeneste, skoler, næringslivsaktører, institusjoner med mer. Vi kan tilpasse kurs og undervisning som dekker de behovene som måtte være til stede.

3: Veiledning. Vi tilbyr:

  • klinisk og faglig veiledning til behandlingspersonell, hovedsakelig for direkte pasientrettet arbeid. Målgruppen kan være enkeltpersoner, faggrupper eller tverrfaglige team innen spesialisthelsetjeneste, kommunehelsetjeneste eller private behandlingsinstitusjoner.
  • veiledning på organisasjons- og systemnivå. Det kan være samarbeidsproblemer, arbeidskonflikt, vanskelige medarbeidersamtaler eller mestring av rolle som leder eller medarbeider.

Målgruppe kan være enkeltpersoner, faggrupper eller tverrfaglige team i alle typer organisasjoner som bedrifter, skoler og politi. 

Innhold i veiledning: 

  • Veiledningen handler om å støtte og utfordre individ og team til å utvikle tanker og perspektiver i det daglige arbeidet.
  • I klinisk veiledning kan teamet velge aktuelle problemstillinger. Andre ganger kan teamet ønske å ha fokus på læring innen Åpen dialog, reflekterende prosesser og hvordan det kan brukes i det kliniske arbeidet. Det kan også være kombinasjon av klinisk arbeid og læring. 
  • Vi veileder også grupper som har lite kjennskap til Åpen dialog, og som har lyst til og interesse av å lære mer. Da bruker vi tid på å veilede i grunnprinsippene.
  • Vi bruker ofte hverandre i refleksjon, eller at en av oss leder samtalen med teamet som er involvert og den andre leder refleksjonen.

Veiledning gis

  • individuelt eller i grupper

  • ved personlig fremmøte, på arbeidsplassen eller via telefon/Skype

  • lokalt, nasjonalt og internasjonalt

– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din? 

​– Den ergoterapeutiske kjernekompetanse om person, aktivitet og omgivelser og samspillet mellom disse har alltid ligget som et viktig grunnlag for utførelsen av de jobbfunksjonene jeg har hatt. Jeg bruker denne grunnleggende tankegangen i måten jeg møter pasienter på, i veiledningen og i undervisningen. 

– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte? 

– Ja, det er utrolig spennende å kunne bruke min erfaring og kompetanse på å jobbe med mennesker som er motiverte for endringer i livet.

– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme? 

– Ja, absolutt. Min utdanning som ergoterapeut har gitt meg mange muligheter for å bruke kompetansen min til å jobbe i stillinger som ikke er lyst ut for ergoterapeut. Jobben på God Dialog-klinikken er den mest meningsfulle og minst stressende jobben jeg har hatt.

– Hvor jobber du? 

– Jeg jobber på God Dialog-klinikken i Stokmarknes.

– Hva jobber du som? 

– Familie- og nettverksterapeut. 

– Hvor lenge har du hatt jobben? 

– Min mann og jeg startet klinikken for ett år siden. 

– Hvorfor begynte du i denne jobben? 

– Jeg flyttet fra Danmark til Oslo som nyutdannet ergoterapeut i 1980. Hele mitt arbeidsliv har jeg jobbet i spesialisthelsetjenesten for psykisk helse. Fra 1988 jobbet jeg som utviklingsleder og senere enhetsleder ved Vesterålen distriktspsykiatriske senter (VDPS). Etter en tøff endringsprosess fikk jeg sluttpakke, sluttet i oktober 2016 og ble pensjonist. 

Jeg har imidlertid fortsatt mye å bidra med rent faglig. Min mann er psykiater. Han sluttet også i det offentlige, og vi valgte å starte egen privat klinikk. Det er et privilegium å kunne bruke vår kompetanse innen et område hvor det er stort behov for tilbud, og hvor vi ikke har noen over oss som skal bestemme hvordan vi skal jobbe.

Inspirasjonen til å starte egen klinikk startet allerede i 1990, da VDPS fikk tilbud om å gjennomføre en toårig utdannelse i familie- og nettverksarbeid med professor Tom Andersen (1936–2007) ved Universitetet i Nord-Norge som underviser og veileder. Tom Andersen kom til poliklinikken to arbeidsdager per måned over to år. Dagene ble brukt til undervisning og klinisk arbeid med familier med bruk av behandlingsrom med enveisspeil. 

Hans erfaring var at løsningene for personer som hadde psykisk lidelse, lå i samspillet i familien, og hvordan dialogene familiemedlemmene imellom fungerte. Hvilke ord bruker den enkelte på å beskrive situasjonen og problemene? Kan de beskrive situasjonene med andre ord, slik at ordene kan skape et annet perspektiv, og dermed en annen handling? Tom Andersen betonte viktigheten av at alle fikk mulighet til å snakke om det som var viktig for dem, mens de andre hørte på med «store ører». Er det mulig å komme fram til en felles forståelse i familien, slik at de kan fremme sin egenmestring av situasjonen på best måte, og samtidig arbeide sammen og støtte hverandre for å finne nye måter å kommunisere og forholde seg til hverandre på?

I møtene med familier ble det brukt reflekterende prosess. Det var ikke terapeuten som bestemte temaet for samtalene. Det kom fram i møte med familien eller nettverket, ulikt tradisjonell behandling, hvor det er behandlerne som «behandler», og familiene som «blir behandlet».  

Professor Jaakko Seikkula fra Keropudas sykehus i Torneå i Nord-Finland begynte på slutten av 1980-tallet å endre måten å møte mennesker i psykisk krise på. Han hadde de samme erfaringer og tanker om dialogens kraft og betydning som professor Tom Andersen. I familiesamtalene fikk alle muligheten til å uttrykke sin forståelse og sine perspektiver med hensyn til den som var i en psykisk krise. Terapeutene var aktivt opptatt av å prøve å forstå innholdet i psykosen. Kunne det gi noen mening for familiemedlemmene? Alles stemmer var like viktige, og alle stemmer ble hørt. På den måten ble familien aktivt tatt med i behandlingen på en likeverdig måte. Han kalte måten å jobbe på «Åpen dialog».

Vi jobbet over en 15 års periode sammen med Jaakko Seikkula ved VDPS. Tenkningen fra reflekterende prosesser og åpen dialog inspirerte oss. Det var derfor naturlig å legge denne måten å jobbe på til grunn for arbeidet vårt i vår egen klinikk.

– Hva er de viktigste arbeidsoppgavene? 

– Vi har tre typer tilbud:

1: Terapi. Vi gir et terapeutisk behandlingstilbud til mennesker med psykiske og fysiske plager samt sosiale utfordringer. Vi tilbyr individualterapi og par-, familie- eller nettverksterapi. Vi bruker 90 minutter på samtalene og er vanligvis begge til stede. Vi bruker hverandre i reflekterende prosesser.

Vi har en grunnleggende forståelse av at symptomer ikke kan behandles ved å fokusere på symptomer alene. De er signaler fra kroppen om at noe er i ubalanse i ens liv, enten på det psykologiske, fysiske eller det sosiale plan. Samtidig er det også viktig å se symptomene i relasjon til det livet som er levd, og den livssituasjonen man befinner seg i.

Som et supplement til tradisjonell samtaleterapi (psykodynamisk og kognitiv terapi) i psykisk helsevern bruker vi Åpen dialog. Som terapeuter fokuserer vi i samtalen på pasientens og nettverkets (familie, venner, kolleger) ressurser, også når pasienten og nettverket har store problemer, er i krise eller er rammet av psykisk eller fysisk sykdom. I Åpen dialog er det vesentlig å lære å lytte til hverandre. På den måten kan pasient og nettverk utvikle en felles forståelse for utfordringer de står overfor. Vi oppfordrer derfor pasienten til å invitere med personer fra nettverket som aktive deltakere i noen eller i alle samtalene.

2: Undervisning. Vi tilbyr undervisning og kurs til spesialisthelsetjeneste, høyskoler, kommunehelsetjeneste, skoler, næringslivsaktører, institusjoner med mer. Vi kan tilpasse kurs og undervisning som dekker de behovene som måtte være til stede.

3: Veiledning. Vi tilbyr:

  • klinisk og faglig veiledning til behandlingspersonell, hovedsakelig for direkte pasientrettet arbeid. Målgruppen kan være enkeltpersoner, faggrupper eller tverrfaglige team innen spesialisthelsetjeneste, kommunehelsetjeneste eller private behandlingsinstitusjoner.
  • veiledning på organisasjons- og systemnivå. Det kan være samarbeidsproblemer, arbeidskonflikt, vanskelige medarbeidersamtaler eller mestring av rolle som leder eller medarbeider.

Målgruppe kan være enkeltpersoner, faggrupper eller tverrfaglige team i alle typer organisasjoner som bedrifter, skoler og politi. 

Innhold i veiledning: 

  • Veiledningen handler om å støtte og utfordre individ og team til å utvikle tanker og perspektiver i det daglige arbeidet.
  • I klinisk veiledning kan teamet velge aktuelle problemstillinger. Andre ganger kan teamet ønske å ha fokus på læring innen Åpen dialog, reflekterende prosesser og hvordan det kan brukes i det kliniske arbeidet. Det kan også være kombinasjon av klinisk arbeid og læring. 
  • Vi veileder også grupper som har lite kjennskap til Åpen dialog, og som har lyst til og interesse av å lære mer. Da bruker vi tid på å veilede i grunnprinsippene.
  • Vi bruker ofte hverandre i refleksjon, eller at en av oss leder samtalen med teamet som er involvert og den andre leder refleksjonen.

Veiledning gis

  • individuelt eller i grupper
  • ved personlig fremmøte, på arbeidsplassen eller via telefon/Skype
  • lokalt, nasjonalt og internasjonalt

– Hvordan får du brukt ergoterapikompetansen din? 

– Den ergoterapeutiske kjernekompetanse om person, aktivitet og omgivelser og samspillet mellom disse har alltid ligget som et viktig grunnlag for utførelsen av de jobbfunksjonene jeg har hatt. Jeg bruker denne grunnleggende tankegangen i måten jeg møter pasienter på, i veiledningen og i undervisningen. 

– Er det spennende å jobbe på en utradisjonell og sånn sett nyskapende måte? 

– Ja, det er utrolig spennende å kunne bruke min erfaring og kompetanse på å jobbe med mennesker som er motiverte for endringer i livet.

– Vil du anbefale andre ergoterapeuter å jobbe med det samme? 

– Ja, absolutt. Min utdanning som ergoterapeut har gitt meg mange muligheter for å bruke kompetansen min til å jobbe i stillinger som ikke er lyst ut for ergoterapeut. Jobben på God Dialog-klinikken er den mest meningsfulle og minst stressende jobben jeg har hatt.

– Vi skal vanne rosene, ikke ugresset, sier Ruth Donovan

Av Else Merete Thyness

Hun mener at mental helse- og rusfeltet har vært for mye preget av diagnoser, og at det nå er behov for innovasjon, nytenkning og et mer positivt menneskesyn der fokuset er på ressurser. 

– Vi trenger et rausere samfunn med høyere toleranse for mangfold, og vi behøver nye bilder av det å ha utfordringer knyttet til mental helse og rusavhengighet. Vi skal vanne rosene, ikke ugresset, sier hun. 

ABC-konferansen

Robert Donovan (de er ikke I slekt) står bak ABC-programmet, som nå er ti år gammelt. Ruth flyttet til Perth i Australia i 2014 og inviterte seg selv på kaffe med ham. Siden den gangen har de samarbeidet, og kunne nå feire resultatet av arbeidet: En nordisk konferanse i Oslo! 

– Else Karin Krogstad og hennes fabelaktige team på Senter for helsefremmende arbeid på Akershus universitetssykehus har ansvar for nettverket I Norge. Det er de som arrangerer konferansen, så en stor honnør til dem, sier Ruth. 

Verktøyet retter seg mot hele befolkningen og gir et positivt og handlingsorientert fokus på mental helse. 

– Det omfatter alt som fremmer trivsel og styrker oss som mennesker, sier Ruth Donovan.

ABC for mental helse

ABC står for Act – Belong – Commit, og i Norge oversettes dette til «å gjøre noe aktivt, gjøre noe sammen og gjøre noe meningsfullt». 

– Det handler om å engasjere seg i verden rundt seg, ha en følelse av å være en del av et fellesskap og gjøre ting som gir mening. Alle vet at aktivitet, tilhørighet og det å være del av noe større er viktig. Det nye er å sette det sammen systematisk og få lokalsamfunnet til å handle for å fremme mental helse, forklarer Ruth. 

«ABC for mental helse» har vakt oppmerksom i flere miljøer og kan benyttes av alle som er opptatt av aktivitet og mental helse. På folkehelseprogrammet på Ås er den første norske studenten nå i gang med en doktorgrad basert på ABC-metoden. Trøndelag fylke og NTNU har også planer om å implementere programmet.

– Timingen er bra. Fokuset i helse-Norge er i ferd med å skifte fra sykdom til helsefremming. «ABC for mental helse» tilbyr verktøy til de som vil jobbe med å fremme aktivitet og samhandling i samfunnet. Ergoterapeuter passer perfekt inn her. De har en grunnholdning der de ser etter ressurser i menneskene og det som er virksomt. Vi har en ergoterapeut med i nettverket allerede og ønsker oss flere. 

Fra rusmisbruker til digital bruker 

Som høyskolelærer har hun undervist flere ergoterapistudenter i kurset teknologiledelse. I et prosjekt knyttet til dette kurset samarbeidet ergoterapistudenter med studenter fra informasjonsteknologi om å lage en nettside slik at mennesker i aktiv rus kunne få tilgang til informasjon på linje med andre mennesker, og der teknologien blir brukt som hjelpemiddel til helsefremming og hverdagsmestring. 

– Prosjektet «Fra rusmisbruker til digital bruker» handlet helt konkret om å gi folk med rusavhengighet digital kompetanse og lage en digital oppslagstavle i samarbeid med brukerne. Vi må koble folk på samfunnet, ikke av, som ofte er tilfelle med dem som ikke mestrer moderne teknologi.

Tydelige Ergoterapeuter

Til slutt har hun et ønske: Ergoterapeutene må bli mer tydelige på mental helse- og rusfeltet. 

– Vi trenger dere for å skape morgendagens virkelighet, der lokalsamfunnet legger til rette for at alle innbyggerne kan delta etter sine forutsetninger. Ergoterapeuter er også viktige i arbeidet for å redusere stigma knyttet til mentale helse– og rusproblemer. Dere har et positivt menneskesyn og leter etter muligheter, ikke begrensninger.

For mer informasjon:

Nettside: www.abcmentalsunnhet.no

E-post: abc@ahus.no

Facebook: https://www.facebook.com/abcmentalsunnhet/ 

Instagram: ABC for Mental Sunnhet

Copyright © 2015 Ergoterapeutene

Norsk Ergoterapeutforbund
Stortingsgata 2, 0158 OSLO
Tlf: 22 05 99 00
Epost: post@ergoterapeutene.org

Ansvarlig redaktør:
Else Merete Thyness
E-post: emt@ergoterapeutene.org
Mobil: 95 73 93 13

Annonseansvarlig:
Erik Sigurdssøn
E-post: erik@addmedia.no
Mobil: 90 03 09 43

Ergoterapeuten er medlem av
Fagpressen

Til Ergoterapeutene.org

Ergoterapeuten er utgitt av
Norsk Ergoterapeutforbund
www.ergoterapeutene.org